Alt som glimrer

I senere år har gullprisene skutt i været. Mange faktorer ligger bak hoppet i gullprisene. En voksende middelklasse i de fremvoksende økonomier pynter seg og gir gaver. Industrien trenger noe gull, men fremfor alt drives etterpørselen av investorer som gjerne vil ha litt av det edle metallet i sine utsatte porteføljer.

Den legendariske investor, og en av verdens rikeste menn, Warren Buffet, synes investeringer i gull er bortkastet. Det å grave opp noe for så å legge det tilbake under jorda (i et hvelv) som attpåtil må bevoktes er en investering som bare gir fremtidige utgifter. Eller som sjefredaktør Trygve Hegnar ynder å si: GULL ER TULL.

De fleste som investerer i gull må derfor ha en ganske så god grunn til å investere i noe som ikke gir inntekter, men bare utgifter. Det har de, og det er usikkerhet.

De fleste investorer som frykter problematiske nedgangstider vil gjerne ønske å ha litt gull i porteføljene sine – bare i tilfellet at noe skulle gå helt galt. Det er egentlig ikke en ny nedgangstid, en krig eller et aksjekrakk de garderer seg mot. Det er heller responsen politikerne gir hvis vi skulle være ille ute, som fanger gullinvestorenes interesse.

Helt siden den store økonom John Maynard Keynes foreslo aktiv dødshjelp for rentenister (En litt dårlig spøk?) har investorer fryktet at myndighetene vil forringe deres verdier hvis de blir tvunget opp i et hjørne. Inflasjon, skatter og direkte konfiskering er midler som tidvis har vært brukt for å antaste verdiene til investorer.

Gull gjemt unna i bankbokser er en måte å sikre seg mot både inflasjon, uår og skatter – for de som er uærlige nok til å holde gullet skjult for kemneren.

I urolige tider som nå, hvor briter og amerikanere tvinges til å inflatere økonomiene sine, og hvor det er krig og uro rundt middelhavet, er det ikke rart at folk vil ha gull.

Skulle gjerne hatt litt selv.