Tysk disiplin i EU

–     Ordnung must sein, er et kjent tysk slagord, og det nå ser det endelig ut til at EU  får orden i sysakene sine.

Drivkraften i den europeiske unionen har alltid vært det fransk-tyske samarbeidet.  Det var her EU startet med den fransk-tyske kull- og stålunionen på 1950-tallet, og det var samarbeidet disse landene i mellom som var avgjørende for de store fremskrittene som en felles valuta på 1990-tallet.

Under de senere års finanskrise har spesielt tyskerne hatt mer enn nok å gjøre med brannslukking både hjemme og ute. Tyske banker var ivrige aktører under den store kredittekspansjonen og tyskerne har også måtte trå til på ad hoc basis under de mange små og store finanskriser i Sør-Europa og Irland. Den tyske staten har tatt store regninger.

Nå vil Tyskland ha et mer helhetlig system for å redusere faren for kriser og for å løse fremtidige problemer på en mer standardisert måte. De vil ha felles systemer for alderspensjon, for utdanning og  for underskudd i offentlig sektor. De vil også kreve at alle kvitter seg med lønnskontrakter hvor arbeidstagerne får kompensasjon for inflasjonshopp. Franskmennene er med og har fått være med på utformingene av hovedtrekkene i de nye forordningene.

Dette høres dramatisk ut, men er egentlig bare en logisk konsekvens av at de som betaler regningene, også må få stille krav til de som har stelt seg slik at de må ta dem imot. De små land i Euro-samarbeidet skal aller nådigst få diskutere detaljene. EU land som ikke deltar i Euroen får nøye seg med et brev i posten.

Noen føderalister vil si at dette er vakkert, da EU hele tiden var tiltenkt å bli en politisk og økonomisk union med felles regler for alle. Det er helt naturlig at tyskere og franskmenn danner en fortropp de andre kan følge –når de enn måtte være klarefor å delta.

Likevel er måten det gjennomføres på litt bekymringsfull. De to største og rikeste økonomiene påtvinger andre land sine regimer i en periode da mange land har for dårlig økonomi til å debattere og motsette seg tyske diktat.  Vi er fortsatt et godt stykke unna et forent Europa hvor hver stemme blir hørt og teller likt.  

Det er effektivt, men ikke spesielt vakkert.