Solnedgangen

Noe av det første jeg leste da jeg begynte min finanskarriere på slutten av 1980-tallet var en analyse om hvordan Japan kom til å dominere verden. Øyensynlig var det nettopp det den jevne japaner selv trodde. Boligprisene og aksjekursene var skyhøye og alle var enige om intet kunne hindre de dyktige japanere å utkonkurrere sine mindre kompetente konkurrenter i andre land.  Slik var stemningen i 1990. Norske banker slet og min sjef utbrøt:

 – Japanerne har så mye penger at de kan jo bare kjøpe alle norske banker – uten problemer. 

Siden den gang har det bare gått en vei – den motsatte av hva alle trodde. Japan har i virkeligheten vært for nedadgående i 20 år, med fallende priser, eiendomsverdier, aksjekurser og sysselsetting. Ja det har vært oppturer underveis, men de har vært få og forbigående.

I dag er det blitt på moten blant investorer å diskutere om ikke Japan fortjener en ny sjanse. Snur det ikke snart?  Noen av verdens ledende selskaper er notert på den japanske børsen og markedene er tross alt ikke priset til mer enn en brøkdel av hva de var verdt i 1990 – selv når en måler verdiene i løpende priser.  

Likevel er det noe som skurrer. Landet har en enorm statsgjeld og ingen konkrete planer for å hindre at den vokser videre. Om lag halvparten av statens utgifter lånefinansieres. Før eller siden må noen betjene denne gjelda. Derfor har da også kredittvurderingsbyrået Moodys nylig nedjustert landets kredittverdighet.   

Det er skjelden å se at ting er billige, helt uten grunn.