Kort tid etter Al Qaedas terrorangrep i New York 11. september 2001 tok X-president Bill Clinton til orde for et bredt program for å hjelpe araberlandene til vekst og sosial fremgang. Slik skulle sympatien for Al Qaeda og andre ekstremister bekjempes. Frihet, cola og jeans til folket, skulle hindre opprør og nye tyranner å komme til makten.
I dag kan vi kanskje angre på at vi i vesten på et tidligere tidspunkt ikke har tatt en mer pro-aktiv rolle for å bedre sosial fremgang i araberlandene. Noen vil si det er tegn på krise og kaos at det er opprør i gatene i Kairo, men det er i virkeligheten en ny æra som gryr. Araberlandene er blant de få regioner i verden hvor moderne styresett med demokrati og rettsvesen glimrer med sitt fravær. Nå kommer forandringer også her. Mange unge arabere ønsker å få utløp for sine frustrasjoner ved å demonstrere i gatene slik egypterne i dag gjør.
Hvordan vil dette ende? Her tror jeg i utgangspunktet vi må skille mellom to regioner. Gulf- statene med Saudi Arabia i spissen er i en annen situasjon enn de fattige nord-afrikanske araberlandene. Herskerne i Gulf-statene trenger ikke legge bånd på sin private ødsling med statsmidler. De har store nok oljeinntekter til å både kose seg i hemningløs luksus og til å gi sine befolkninger anstendige levestandarder. Kanskje får de tjenestepikene til å demonstrere for seg?
Annerledes er det i Nord-Afrika. Her er det færre naturresurser og landene har ikke råd til å fø på store eliter av snyltere og livsnytere. Folket blir mer avhengig av sin egen dyktighet og flid, av at styre og stell er fornuftig og ærlig. Når en ser på kaotiske bilder fra demonstrasjonene i Kairo er det er nesten så en kan høre demontrantene rope: Hosni Mubarak. Vi har ikke råd til å ha deg som president!
Det er ikke utenkelig at han fortsatt blir sittende, men det mest sannsynlige utfallet er trolig at han forlater landet, uten at det ellers blir store endringer i regimet. Vestlige land håper i hvert fall på et slikt scenario. Et nytt ansikt som president, som varsler reformer, men uten store omveltninger som fasit.
Denne type evolusjon, skulle den finne sted, kan faktisk gi oss håp om at også andre araberland er villig til å følge i egypternes fotspor.