He-Who-Must-Not-Be-Named

by | 24. January 2011 | Internasjonal økonomi

Nå råder frykten igjen i Londons travle handlegater. Makroøkonomiens Voldermort, inflasjonen, er tilbake og det sterkere enn på mange år.

I året til desember i fjor steg britiske priser med 3,7%, langt over de 2 % som britene ønsker seg. Og det før momsen heves med et par prosentpoeng fra årsskiftet. Skrekk og gru, vi kan lett se fem-tallet på inflasjonen enkelte måneder i år. Det som kanskje uroer britene mest er at dagens situasjon minner en god del om de kaotiske 70-årene da streiker, inflasjon og stor arbeidsledighet banet vei for Margaret Thatchers dominans av britisk politikk.

Hvor ille er britenes situasjon, og står de egentlig foran vanskelige valg? Spør du meg, men det er det jo ingen brite som gjør, så er det ikke så ille med litt inflasjon og valgene er derfor meget enkle. Midlertidig høy inflasjon er i dag på mange måter mer en velsignelse enn et problem, da den kan bringe britisk økonomi raskere i balanse. Kjøpekraften til folk reduseres og dermed vil konsumet hos lønnstakere og pensjonister gå ned. De vil leve litt mindre over evne enn før. Britene har de siste ti år levd over evne og må nå justere ned sin levestandard samtidig som de må bli flinkere til å eksportere. Dette er prosesser som vil ta tid, mange år, men som ikke er ulikt det veldig mange andre land nå skal gjennom. Britene har også gjort det før. Dette kan de klare.

Prisene drives nå i stor grad av økte kostnader for råvarer som gjerne importeres. Det er bare bra at importvarer nå blir dyrere slik at forbruket av disse går ned. Handelsbalansen vil styrke seg over tid.

Det som nå er viktig er at renten IKKE settes opp.

Britene trenger en svakere valutakurs som kan hjelpe eksporten ytterligere opp. Konjunkturbarometre ved årsskiftet indikerer imidlertid at selv med dagens kurs så øker nå eksporten fra de britiske øyer. Behovet for en svakere pundkurs er trolig ikke prekært. Bare man lar rentene være uendret vil nok pundet sive ned i takt med at skuffede investorer gir opp håpet om høyere pundrenter. Eksporten vil da kunne bli Storbritannias nye vekstmotor.

Realrentene vil bli kraftig negative i år og det begunstiger investeringer i mørtel og sten. Boligprisene kan stabiliseres. Kanksje vi til og med kan få et oppsving i investeringene?

Omstillinger er smertefulle, men for britene er de nå helt nødvendige. I sum kan vi si at et prishopp i år vil fremskynde en rebalansering vekk fra en økonomi drevet av konsum & import til en ny likevekt drevet av eksport & investeringer,

Det vi virkelig ikke trenger er en Harry Potter lignende sentralbanksjef som hever rentene for å berge rentenistene fra den onde inflasjonen, eller heroiske fagforeningsledere som krever kompensasjon for de økte importprisene. Forsøk på magiske løsninger hører hjemme i J.K. Rowlings fantastiske verden. I dagens Storbritannia er det ikke ønskelig med sesam-sesam løsninger, bare hardt arbeid og omstillinger. Omstillinger som hjelpes av en sterk og ond inflasjonsbølge.
Heia Voldemort!

Kategorier

Siste innlegg