Jeg hadde en artig barndom.
– Se på denne roastbiffen, sa vår nabokone til kjøpmannen på hjørnet. Det var 1970-talls Norge og roastbeef var festmat, den gang som nå.
– Den er jo helt forferdelig. Og jeg som hadde bestilt steken til et fint familieselskap, sa hun så sårt.
– Ja, frue, roastbeefen jeg solgte, den var ille, men i Norge er det som noen må spise dette også, forsøkte kjøpmannen seg før han fikk roastbeefen sin slengt på disken.
Slik er det heldigvis ikke lenger i Norge. Også i Norge er det nå kunden som sitter i førersetet. Likevel er det i noen kretser fortsatt en god del bitterhet mot tidligere tiders dårlig kvalitet og høye priser på norske matvarer. For all del, norsk mat er fremdeles relativt kostbare saker, men kvaliteten har tatt seg opp, mens prisene har steget langt mindre enn i våre naboland. Figuren nedenfor vil nok overraske de fleste. Denne viser utviklingen i matvarepriser i en rekke av våre naboland.
Saken er den at matvareprisene steg i fjor til nye topper. Faktum er at prisstigningen i mat skaper bekymringer i maktens korridorer i mange hovedsteder. I Asia har ofte opptøyer hatt sitt utspring i stigende matvarepriser. Men heller ikke Europa er forskånet og vi må regne med stigende matvarepriser i de fleste land i tiden fremover. Vi lever lykkelig uvitende om dette i vårt beskyttede marked.
I følge gårsdagens Aftenposten (http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3991160.ece) falt faktisk kjøttprisene i fjor, i et år hvor lønnsveksten var 3%. Ikke bare er det artig fordi norsk mat stadig får høyere kvalitet, men også fordi prisene begynner å bli konkurransedyktige. Kanskje norsk landbrukspolitikk ikke er så ille allikevel?