Nå på 10-års jubileet for finanskrisen er det flust med arrangementer som ikke akkurat feirer, men som belyser denne tragiske begivenhet. Tankesmien Civita hadde sin versjon i dag tidlig. Et imponerende arrangement.
Et poeng jeg syntes glipper hos de fleste jeg ser, hører og leser, er datidens forståelse av hvor vi var i konjunkturbildet rett før det smalt. Konjunkturtoppen var passert i amerikansk innenriksøkonomi, det visste vi. Blant annet fordi boligmarkedene hadde snudd ned i 2006, uten å hente seg inn igjen. Eksporten fra USA vokste imidlertid sterkt sommeren 2008.
Den amerikanske sentralbankrente var allerede satt ned fra 5,25 pst sommeren 2007, til 2,25 pst sommeren etter. Selv dette dramatiske rentekutt viste seg imidlertid å være for spett. Med andre ord så forsto den amerikanske sentralbanken at amerikansk økonomi hadde alvorlige utfordringer, bare ikke hvor store de var. Selv om vi her i gamlelandet visste alt dette, fortsatte Oslo Børs å sette nye rekorder denne sommer. Oljeprisen var høy. The living was easy.
I ettertid er det gjort mye for å hjelpe oss å forstå finansnæringens kriker og kroker bedre. Mye er også gjort på ulike områder for å bedre bankenes og andre finansinstitusjoners soliditet, likviditet, kutyme osv.
Likevel gjenstår den praktiske utfordringen fra den gang med å fastslå vendepunktene for konjunkturene, og hvor store svingninger vi kan få. Et basalt problem vi har hatt i flere århundrer. Selv med all vår datakraft og kunnskap om moderne finansmarkeder har vi den dag i dag ikke maktet å lage en matematisk formel som med stor sikkerhet kan spå vendepunktene i økonomien.
I hvert fall ikke meg bekjent.
Selv famler jeg litt i blinde. Kanskje er jeg også en pessimist som alltid ser glasset som halvtomt. Likevel er jeg i økende grad trygg på at høsten 2018 i ettertid vil bli sett på som et konjunkturelt vendepunkt til det verre for verdensøkonomien. Det er i hvert fall min beste gjetning.
Det er åpenbart for alle at de fremvoksende økonomier, der hvor folk flest på denne kloden bor, og hvor det meste av den økonomiske veksten skjer, har fått et lavere tempo sin økonomiske vekst denne høst. Ingen lavkonjunktur globalt, men problemer i kredittmarkedene i Tyrkia, Sør-Afrika, Argentina og Indonesia som må med nødvendighet bremse den økonomiske veksten i deres respektive verdensdeler.
Når den amerikanske sentralbanken i høst gjør alvor av å sette opp renten nok en gang, vil trolig andre land slå følge med de fire overnevntes nedtur.
Det ser også ut som at vi ganske sikkert får en opprivende handelskonflikt mellom Kina og USA. Selv om Trump skulle dø i morgen er det nå bred enighet i USA om at det må tas et oppgjør med den kinesiske eksportorienterte statskapitalisme. Ikke uten grunn faller Shanghai børsen nå om dagen som en stein.
I dag har vi også fått en frokostblanding med gufne konjunkturelle overraskelser.
I Kina skuffet kredittgivning for juli, i USA faller antall søknader for å refinansiere nye boliglån sterkt nå i september, mens Italias industriproduksjon gjør det motsatte av hva økonomer spådde, og faller kraftig for juli-måned. Italia som allerede sliter, later til å gå fra vondt til verre. Den Europeiske Sentralbank kan i så fall bare glemme å sette opp renta i overskuelig fremtid.
Kanskje preget av valguro var Sveriges statistikk for privat konsum, som kom i forrige uke, sterkt ned i august. Rentehevingen som varsles for desember vil trolig måtte skyves på.
Jeg dveler ikke ved dataene, med utførlige beskrivelser av deres endringstall. Det er uansett bare 4 svaler en onsdag i september. Men det er unektelig noe med lavtflyvende svaler som gjør at en ikke regner med solskinn i nær fremtid.
Som sagt famler jeg litt i blinde, alltid uansett. Men jeg fikk lyst til å skrive denne tynne blogg med en spennende arbeidshypotese:
Oppgangen i verdensøkonomien snudde ned i september i 2018.
Er vi alle på vakt trenger det ikke gå så galt denne gang. Og Norge er langt bedre stilt enn vi var sommeren 2008.Oljefondet har mer enn doblet seg takket være at den kjøpte aksjer før, under og etter krisen.
Håper dagens arbeidshypotese står seg bedre i 2028, enn mine prognoser fra september 2008 står seg i dag. Det skal ikke så mye til.