Stadig oftere snakker historikere om hvordan vår tids geopolitikk, da i betydningen av hvordan geografien påvirker stormaktenes utenrikspolitikk, ligner på problemstillinger fra 1800-tallet.
Det er også likheter i diskusjonen av jakten på nye kolonier i siste halvdel av 1800-tallet til dagens fokus på interessesfærer hvor mange land forsøker å skaffe seg makt og innflytelse rundt omkring i verden. Det langt utover det landets andel av verden skulle tilsi. Og ikke alle er like velmenende som Norge, som jo har en slags moralsk imperialisme gående, hvor vi syntes det er helt naturlig å blande oss inn interne anliggender i fremmede himmelstrøk.
En tredje likhet er noe som sjeldent diskuteres, og det er at vi lever i en æra hvor verdens affærer, både økonomiske og militære, bestemmes av noen få ‘sterke menn’.
Temaet for dette blogginnlegget.
Det leder en på tankene av ‘The great man theory’, hvor det ikke er sosioøkonomiske eller teknologiske utviklingstrekk som bestemmer et samfunns utvikling, men sjefen sjøl.
Kina har sin mektigste leder siden Mao i form av Xi Jinping
Russland har en mafioso-aktig tyrann ved navn Vladimir Putin
Belarus har sin aldrende president Alexander Lukashenko
USA har sin Donald Trump
Iran har sin sykelige Ayatollah Khameini
Israel har sin krigende Benjamin Netanyahu
Saudi Arabia har den moderniserende prinsen Mohammed bin Salman
De forente arabiske emirater har den stormannsgale Mohamed bin Zayed Al Nahyan
Alle disse landene ønsker å utøve makt i sine naboland. Fare for globale konflikter oppstår når deres interessesfærer kolliderer.
Dette kunne blitt en blogg om disse sfærene, men her vil jeg fokusere på betydningen av lederne deres. Ikke som personer, men som sterke menn. De har hver og en satt sitt preg på sine lands skjebner. Land som ikke har slike ledere, som de europeiske, blir kasteballer mellom de aggressive statene.
Det er også verdt å merke seg at alle overnevnte ledere er langt mer konservative enn gode, snille, velmenende og konsensusanlagte sosialdemokrater. Vi som stemmer sosialdemokratisk har i dag ingen sterke ledere som kan mote de sterke menn. Hverken ute, eller hjemme.
Næringslivsledere er enda lenger til høyre enn de sterke statsmenn. Finansfyrster som Peter Thiel og Elon Musk har bare forakt til overs for europeiske demokratier. Når våre ledere danser foran homo-opptog, og løper fra den ene konferansesalen til den neste på flukt fra hjemlige problemer, tenker vi her hjemme at dette var fine greier. Men de høye herrer der ute ser bare mangel på seriøsitet og veikhet.
Sosialdemokrater av alle slag kommer i vår tid til kort der de hverken klarer å samle seg om en leder, får bukt med korrupte lykkejegere i egne rekker, eller makter å handle opp med stadig sterkere mafiaer, som kontrollerer livet i storbyenes fattigområder. Utad er vi unnvikende, maktesløse og underdanige når de sterke menn knipser med fingrene.
Det er kanskje ikke uten grunn at sommerens storfilm i Frankrike er en biotopic på landets største president etter krigen; Charles de Gaulle. Franskmenn, som i dag lider under vanstyret til idealistiske, men kranglevorne, politikere og fagforeningsledere, lengter etter en sterk leder.
Tiden går, og ingenting består. Før eller siden blir disse menneskene historie. Både Xi, Putin og Trump er godt opp i åra. Tror du på teorien ‘Den sterke mann’ har mye for seg, vil fremtiden kunne bli svært så annerledes etter at de alle tre har blitt borte. Med følger for økonomi, krig og global samarbeidsvilje.
Her hjemme har vi denne uken mistet en stor leder i form av vår selvoppofrende Kong Harald, og skal snart miste både statsminister og finansminister for ukjente aldersgrenser.
Hva er det vi har igjen da?
Så dette var teorien om Den store leder, anvendt på vår tid. En skal kanskje ikke legge for mye vekt på disse ord, men det er stadig tydeligere for meg at vi må bruke mer ressurser på å utvikle sterkere ledere i politikk, næringsliv og finans, som kan passe norske interesser både mot de sterke menns overgrep og mot egne dilettanter.
Og vi må bli flinkere til å samle oss om dem, ikke bare feire dem etter at de har blitt borte.
Sees da Harald!