Det å tenke ideologisk er av en eller annen grunn gått av mote, samtidig som ideologiske skillelinjer blir stadig tydeligere. Her trengs det gode samtaler!
Andre land enn Norge skjerper sine geopolitiske fronter, som oftest begrunnet med ideologi. Trumps USA satser på en nasjonalistisk kapitalisme, hvor Trump har fått med seg de fleste amerikanere på å støtte en stadig mer aggressiv politikk. Et land bør både være pro-kapitalisme og pro-USA hvis det skal bli en god venn med, og stabil handelspartner av, USA.
Kina derimot har sin nasjonalisme med marxistiske karaktertrekk. Også de ser på seg selv som en stormakt, som naturligvis skal sette agendaen for andre land. Spesielt forventes de nærliggende ASEAN-landene, samt de fattige land i Afrika, å være lydhøre når kommunistpartiet i Kina gir sine råd.
Norge vet ikke helt hva vår rolle er i denne ideologiske verden. Jeg var på konferansen Words Matter, arrangert av Oslo Peace Center i forrige uke. Kanskje er det å holde liv i glørne til det nesten slukkede bål av globalt brorskap, ved å arrangere møteplasser hvor den frie samtale feires, det beste Norge kan hjelpe til med? Våre eliter må kjenne sine begrensninger.
Men det er en vanskelig balansegang. Trumps og Xis aggressive nasjonalisme er på mange måter en reaksjon på en opplevd fiasko ved den multilaterale, liberale verdensorden som løselig tok slutt i 2014. I hvert fall hvis du ser på de senere års utvikling med såkalte ‘dialektiske’ briller.
Dialektisme er filosofen Hegels tro på at hvis man får en stor endring i samfunnet, så slår det før eller siden om til en endring i motsatt retning. Verden går ikke lineært fremover, men i et hakkede mønster: Fra tese til antitese hvorpå vi ender med et sammensurium av dem begge i en syntese. Nærmest som en sterk flo brygger opp sin fjære. Senere skulle Karl Marx formalisere disse idéene ved å tillegge disse brå endringer i økonomi, og styre & stell, som følge av endringer i produksjonsforholdene. Xi jinping har studert Hegel og Marx nøye.
Kinas tilbakevending til kommunisme kan sees på som en reaksjon på de mange ubalanser som fikk bygge seg opp i årene da Kinas industrielle mirakel var som sterkest. Trumps suksess kan sees på som en reaksjon på sosialdemokratenes fiaskoer ved utenlandske militære eventyr, finansielle kriser og en pussig neglisjering av voldsbølger og sosial nød i arbeiderstrøk. Her hjemme spiller Fremskrittspartiets raljering for skatteletter, og mot gjengkriminalitet, noe av den samme rolle. Mange nordmenn er frustrert over samfunnets utvikling, og vil ha en forandring.
Nei, det er ikke enkelt. Mitt tips er at Trumps og Xis visjoner for verden kommer til å kollidere. Handelskonfliktene vil bare tilta i styrke. Norge må her stå fjellstøtt på amerikanernes side. Vår velferd er avhengig av våre amerikanske investeringer.
Selv tror jeg noe av problemet vi har her hjemme er at vi har mistet våre ideologiske fortøyninger og drifter av gårde uten at noen snakker om helheten i den økonomiske politikken, og hva målet med vår samfunnsutvikling bør være. Våre lavtlønte politiske ledere har lite formell utdanning i statsvitenskap og samfunnsøkonomi, er lette å korrumpere, og er ofte på jakt etter spennende oppdrag i næringslivet eller i utlandet. De har lett for å kaste seg på store og kompliserte prosjekter de ikke har mulighet til å kontrollere kostnadsutvikling til. Det er ikke uten grunn at det ofte går galt.
I gamle dager var svært mye av norsk politikk samlet på en hånd ved at rente- , valuta-, kreditt- og finanspolitikk var dandert som en lunsjbuffet på regjeringens bord. I moderne tid har alle disse områdene fått hvert sitt mandat. Ansvaret har blitt pulverisert med politikkområder som fastsettes litt uavhengig av hverandre. Noe som gir mange uintenderte konsekvenser. Det er for eksempel slik at en stram pengepolitikk i kombinasjon med en streng kredittpolitikk slår negativt ut i både boligbygging og antall fødsler – noe ingen ønsker seg.
Norges Bank jobb skal liksom være å stå for førstelinjeforsvaret i konjunkturpolitikken. En krevende oppgave da sentralbankens eksperter både skal vurdere konjunkturbildet hjemme og ute før de endrer renten. Noen vil si det er det umuliges kunst.
De senere års rentesetting kan utløse motreaksjoner. Høyrentepolitikken til Norges Bank kan sies å både ha utløst behov for mer ekspansiv finanspolitikk og endringer i næringspolitikken av typen Norgespris på strøm. Kollapsen i boligbyggingen har ledet til rop om utvidede permitteringsordninger, og trolig bidratt til at det blir vanskeligere å stramme inn på sykelønnsordningen. En Arbeiderpartiregjering kan vanskelig rope at ‘folk må komme seg i arbeid’ hvis renten settes med det formål at arbeidsledigheten skal stige. Om de senere års høyrentepolitikk skaper mer dramatiske langsiktige motreaksjoner, får vi bare vente og se.
Norges Bank må finne sin naturlige rolle i denne stadig mer ideologiske verden. Den legendariske amerikanske sentralbanksjefen William McChesney Martin Jr. yndet å si at:
‘The central bank is independent in goverment, not independent of goverment’ .
Med andre ord kan ikke Norges Bank lenger ta annen politikk som en gitt parameter, støpt i sement, før de setter renten. Nei, den må heller se på alle andre politikkområder som en grøt, som påvirkes av rentesettingen. Når Norges Bank setter renten må den eksempelvis vurdere hva som blir den finanspolitiske respons på dagens rentesetting rundt neste sving.
Når det gjelder innvandringspolitikken, virker det som at stadig flere oppsummerer med at de etablerte partiene ikke får det til. Derfor kommer det innstramninger. Et tap for nasjonen. Holdningene til innvandring skjerpes også hvis den økonomiske veksten og boligbyggingen blir så lav at man begynner å se på økonomien som et nullsum spill, hvor raushet for innvandrere tolkes som tap for lokalbefolkningen.
Næringspolitikken er ute av kontroll, så her kommer det endringer av mange slag. Jo verre folk har det økonomisk, desto mindre lystne er velgerne på store, nye industrieventyr. Også her må politikerne vurdere sin kompetanse og habilitet.
I siste instans må Norge finne ut av hva slags samfunn vi måtte ønske oss i årene som kommer. Det må være noe mer enn jakten på høyere materiell levestandard som binder oss sammen. Det eneste vi vet er at fremtidens Norge vil være en dialektisk reaksjon på de senere års utviklingstrekk i det norske samfunn. Oppfatter folk at Norge er på feil spor vil vi trolig snu. Enten i samme retning som Trump, eller mot mer sosialisme.
Det er vel det velgerne skal ta stilling til ved høstens Stortingsvalg.