Joseph Schumpeter er kanskje mest kjent for sine Marx-inspirerte tanker rundt betydningen av ‘kreativ destruksjon’ i brede lag av næringslivet, men han har også hatt innflytelse på statsvitenskap ved sine idéer om hva som får velgere til å stemme som de gjør.
I all enkelhet hevder han at de velger parti på samme måte som de kjøper leverpostei. De tar den som gir mest valuta for pengene. Skrevet i krigsår i en periode hvor patriotisme, pionéer-ånd og sterke ideologiske føringer preget verden var dette radikale tanker. Folk stemmer altså som om det er en vare de kjøper i et marked preget av tilbud og etterspørsel. De partier som lager politikk folk vil ha, vinner frem, mens de som har upopulær politikk svinner hen.
Nå syntes jeg at det bør være leverpostei for enhver smak. Med smått og stort har vi vel nær 20 politiske partier i Norge. Omtrent det samme antall som vi har av leverposteier. For at vi skal unngå utenforskap og fremmedgjorthet er det viktig at så mange som mulig finner et eller annet parti de kan sokne til. Men jeg tror nok Schumpeter har et poeng. Den politikken som selger best er den som er billig og smaker godt.
Jeg hadde gleden av å høre en takk for maten tale av selveste Agnar Sandmo i unge år. Han oppsummerte økonomifaget med at ‘It’s the consumer who calls the shots’. Med det mente han at produsenter av alle varer og tjenester, og her altså også politikk, må tilpasses konsumentenes behov. Noe som økonomer med årene har utvidet til å dekke de fleste valg mennesker gjør – som valg av livsledsager og antall barn. Alle menneskers valg blir resultatet av en mer eller mindre gjennomtenkt nytte-kostnadsanalyse. Så også deres stemmegiving.
Derfor er det klokt av SV nå å foreslå å fjerne foreldrebetaling for barnehager. Det er også klokt av Senterpartiet å satse på kutt i matmomsen. Det er ikke mindre klokt å skrike at man skal ‘ta de rike’, knuse høyresiden eller å angripe vestkantfruer på full hals. Det er fine bokser med leverpostei det. Men hvem har lyst til å betale for slikt?
Spesielt nå som arbeidsledigheten er stigende er det rom for slike stimuli.
Men skulle en kutte er det nok av ting de færreste er villig til å bruke penger på som politikere har forelsket seg i. En kan spørre seg hvor mange stemmer man får ved å tilby å bruke milliarder av kroner på spektakulære vindmøller og batterifabrikker. Mye av den nye strømmen skal gå til å bygge ut datasentre hvor det jobber noen få sjeler til en nettokostnad på titalls milliarder kroner. Rent teknisk er alle disse prosjektene bragder som ruver internasjonalt. Men hvem har lyst til bruke sin tid, sine penger og sin stemme på slikt?
I det hele tatt må de politiske partier passe på at de lever med tidsånden, litt på samme måte som leverposteiprodusenter må lage nye smaker.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet vet likeledes ikke alt det gode de skal gjøre for folk i vareproduserende næringer. Men disse grupper utgjør til sammen mindre enn en tiendedel av befolkningen til tross for at de mottar årlige subsidier på 200 000 kroner per snute. Det er ikke noe objektiv galt i å dele ut mer, men hvordan kan folk på Youngstorget tro at de resterende 90 prosent vil stemme i hopetall på å øke denne støtte?
Det samme kan en si om vår utenrikspolitikk hvor ti-talls milliarder av kroner brukes årlig uten at man ser resultater. Midt-Østen har kanskje blitt Norges svar på USAs Vietnam-krig. Vi hadde ingen rasjonale for å blande oss inn i denne regionens mangfoldige problemer, har ikke sett noen åpenbare positive virkninger av fredsarbeidet de siste 50 år, og har ingen mulighet til å trekke oss ut. Hvem ville ha kjøpt et slikt produkt hvis det sto ved siden av en boks leverpostei?
Ikke at det står på menneskene som har deltatt i dette arbeidet. De er av den beste sort vi har her til lands. Men det var også tilfellet til de unge akademikere som kastet USA ut i en borgerkrig som var fremmed for dem. Genier som nektet å lytte til råd fra erfarne diplomater.
Regjeringen har nå satt i gang en papirmølle for å få bukt med de høye matvareprisene i butikkene. Selv klør jeg meg i hodet på hva dette skal være godt for. Jeg var selv på et kjøpesenter på østkanten av Helsinki for et par uker siden og jeg kan love leseren at det meste der var dyrere enn på min lokale MENU-butikk. Det er faktisk et av hovedargumentene mine til bøndene for hvorfor de burde slippe opp for frihandel med mat over landegrensene. Mye av matvareprisene ville da stige til glede for storbonden. En entrecote i Finland koster gjerne 500 kroner per kilo mot 350 her hjemme. Og prisene i Helsinki er i sin tur 10-20 prosent under København. På den annen side burde importvernet for kjøtt og melkeprodukter være mer populære enn de er blant forbrukere. Grunnen til at fersk torsk koster 400 kroner per kilo i in nærbutikk er tross alt at den handles fritt globalt.
Nei, det er ikke godt å si hvordan det skal gå i valget. Men jeg tipper at Schumpeter har et poeng der han sier at den politikken som vinner frem er den har best pris, til gitt kvalitet, for den gjennomsnittlige velger. Folk stemmer ikke lenger ideologisk, eller av sedvane.
Stadig forvirret? Ja, det er lett å gå seg vill i politikkens verden. Så også på et kjøpesenter.