Da den aldrende president Jimmy Carter, han som forhandlet frem oppretting av diplomatiske forhold mellom Kina og USA, besøkte Beijing for siste gang i 2015, var det ingen kinesiske ledere som møtte opp i hans avskjedsbankett. En klar melding om hvor lite Kina brydde seg om å bevare gode relasjoner med Washington.
I naborommet feiret man imidlertid statsbesøket av Zimbabwes despotiske leder Robert Mugabe, en mann med titusenvis av liv på samvittigheten. Selveste Xi Jinping holdt en varm middagstale til ære for den afrikanske gjest.
Siden den gang har Kina vært klare på at alle globale forhandlinger skjer mellom to likeverdige parter, med to systemer for politikk og samfunnsliv som for alltid kommer til å være forskjellige. Kinas time var kommet. Aldri mer nr. 2 på den globale rangstige for geopolitisk makt.
USA og Kina har siden den gang vært låst i en geopolitikk konkurranse, som på overflaten har vært økonomisk, men som dreier vel så mye seg om hva slags verden menneskeheten skal få leve i: Kommunistisk, under kinesisk ledelse, eller en liberal verdensorden dominert av USA og amerikanske interesser.
Mange i Norge lurer seg selv til å tro at menyen er større enn dette. Men sorry, enten er du på lag med Donald Trumps USA, eller så heier du på Xi Jinpings nasjonalistiske versjon av et kommunistisk paradis.
Det globale pengepolitiske samarbeid blir her satt på prøve. Der de fleste land overlater rentesettingen til en uavhengig sentralbank med valutaer som får flyte fritt i markeder preget av store bevegelser av sparemidler, fram og tilbake mellom valutasoner, så har Kinas kommunistparti tatt full kontroll over sentralbanken. Kinas kapitaleksport er strengt regulert og valutakursen fastlåst. Slik kan renten settes etter innenlandske forhold uten å slå ut i valutakursen. Uten de strenge kapitalreguleringene vil det vært umulig å holde en kombinasjon av lave renter og en stabil yuan.
I mine tidligere blogginnlegg denne påsken har jeg påpekt at Europa og USA burde ha fulgt Japans eksempel og bare latt inflasjonen skylle gjennom deres gjeldssatte samfunn. Hverken USA eller EU har over tid råd til å holde et regime med klart positive realrenter. Deres sårbare statsfinanser tåler det ikke.
Kina derimot har mulighet til å klare å holde rentene minimerte uten at valutaen kollapser, så lenge de makter å kontrollere kapitalbevegelser inn og ut av landet. Men for å få til negative realrenter, noe også de kinesiske statsfinanser har desperat behov for, må de først få bukt med landets gjenstridige deflasjon.
Nå kunne Kina hatt glede av en devaluering, all den tid landet det ville bidratt til økte priser og lønninger, men det kunne fått kinesernes handelspartnere til å steile. Enn så lenge får Kinas næringsliv løst sine avsetningsproblemer på hjemmebane ved å holde gigantiske, unødvendige eksportoverskudd. En ventil for kinesisk industris overskuddsproduksjon som kineserne ikke vil sette i fare.
Europa er i en mellomstilling mellom de to rivaliserende stormaktene. Der EU satser på frihandel og en selvstendig sentralbank – med et heroisk lavt inflasjonsmål på 2,0 prosent- lar de imidlertid overskuddene i utenrikshandelen ese ut.
Verstingen har vært den tyske regjeringen som har nektet å ta i bruk landets spareoverskudd. Den har inntil nylig ønsket seg balanse i offentlige budsjetter. Det til tross for rikelig tilgang på billige innenlandske sparemidler. Selv tyske økonomer påpeker at dette ligner mer på 1600- og 1700-tallets merkantilisme enn på en moderne, fornuftig økonomisk politikk.
Den nye regjeringen har lovet å komme i sving med et gigantisk forsvarsløft og ny vilje til å investere tungt i moderniseringen av det som med årene har blitt en teknologisk akterutseilt økonomi. Den nye tyske statsminister Friedrich Metz, har lovet å bruke opptil 10 000 milliarder kroner over en periode på 12 år på forsvar og realinvesteringer i Tyskland. Dette vil hjelpe mye. Skeptikerne er imidlertid mange når det gjelder på implementeringen av disse luftige planer. De har hørt det før.
Amerikanerne, med Trump som sjef, er lei av å vente og sier at nok er nok. Handelsoverskuddene til Kina og Tyskland må ned. Deres verktøy, tariffsatser på alle land, rammer her ikke bare dets mål. Fattige underskuddsland som Kampuchea er uskyldige ofre i denne globale tariffkrigen.
Derfor er det god grunn til å regne med at tariffer etter hvert nedtones overfor mange fattige land, til fordel for mer direkte tiltak som rammer Kina, og til dels EU. Tiltak som er ment å tvinge dem til å redusere deres handelsoverskudd.
Men siden den nedverdigende behandlingen av Carter i 2015, er amerikanerne også oppmerksom på den geopolitiske dimensjon.
Derfor er det en viss fornuft i amerikanerne stenger kinesiske varer ute, ved å holde tariffsatser som er så høye at mye av eksporten fra Kina til USA over tid ville falle bort. Et hardt slag for kinesisk industri.
Trolig er vi på vei mot at den nordlige halvkule deles inn i tre sfærer. Et hyperkapitalistisk USA, et nasjonal-kommunistisk Kina, og et Europa som ikke helt hva det vil bli.
Men gitt det europeiske kontinentets attraktivitet som hjemmested for sparepenger i en farefull verden, er det all grunn til å regne med at kapital vil tilflyte det europeiske marked fra alle verdens hjørner. Det ryktes at det i disse dager også er et betydelig tilsig av amerikanske akademikere på vei til den gamle verden.
Det kan være at selv om ESB skulle kutte rentene sine mye, er det i Europa at rike mennesker ønsker å bo og holde sine sparemidler. En videre appresiering av euro-kursen, av de skandinaviske valutaene, og av det britiske pund, ser ut til å være på trappene.
Hvis den denne nye friske kapitalinngangen kan brukes til fornuftige formål, kan det gi en velkommen vekstimpuls til en aldrende og tungt gjeldssatt europeisk økonomi.
Men hva om de tre ble til to?
Elon Musk har kommet med et interessant forslag om å gjøre handelen mellom EU og USA tollfri. Kanskje dette er det beste vi kan håpe på også geopolitisk? Skal de vestlige demokratier seire i kampen mot brutale diktatorer verden rundt, anført av Kinas Xi Jinping, så bør ledere av liberale demokratier finne sammen igjen.
Og det er min bønn til regjeringen Støre. Fremfor å løpe rundt i beina på amerikanerne og kritisere dem for alt det gale de gjør, så prøv heller å hjelpe til i denne skjebnekamp for vestlige verdier.
Tross alt, er det én ting Kina gir blaffen i, så er det hva små land som Norge måtte mene om noe som helst.