På Blindern-skolen lærer vi mye om gledene ved frihandel. Litt plusser og minuser i utenrikshandelen er det ikke så nøye med bare folk får gjøre hva de vil, med hvem de vil, hvor de vil og det til alle døgnets tider. Dette er en hyggelig verden hvor styresmaktene ikke tenker på annet enn det å maksimere velferden til sine innbyggere. Det er sånn verden burde være.
Men den er ikke slik. Vi har ledere som Putin, Xi Jinping og Trump som alle ønsker at deres nasjon skal vokse på bekostning av andre. De blander alle inn nasjonalisme i sine beveggrunner, ikke bare at folk skal ha det bra. Tvert imot kan en si. Om folk må lide litt av hensyn til nasjonens ære, så får det heller skje.
Putin syntes at det er sunt at folk må ofre seg for krig. Xi Jinping, som hadde en tøff oppvekst, tror dagens unge bare har godt av å bli utsatt for prøvelser, og Donald Trumps nye slagord er ‘No pain, no gain’. Alt til det beste for nasjonens glorie.
Hjertet av konjunkturarbeid er forholdet mellom sparing og investering. I førkeynesianske tider hadde vi noe som het Says Law; det at etterspørselen etter varer alltid var lik tilbudet. Det eneste man måtte finne ut av var til hvilke priser handelen skjedde.
De gjenstridige nedgangstidene i mellomkrigsårene ga imidlertid opphav til begrepet ‘effektiv etterspørsel’ hvor en kunne endre etterspørselen etter varer og tjenester etter behov, slik at man fikk den produksjon (og dermed arbeidsledighet) man måtte ønske seg.
Det nye med Keynes var forståelsen av at nedgangstider kom når sparing ble større enn investeringsviljen, mens det ble press i økonomien og mangel på ressurser, i det investorene forsøkte å ta i bruk flere sparemidler enn det som var tilgjengelig. Myndighetene kunne sikre at sparing alltid var om lag det samme som investeringene, ved å regulere den samlede etterspørsel. I nedgangstider måtte stimuli til, gjerne i form av skatteletter og/eller økte offentlige utgifter. I det økonomien koker over av investeringsvilje, må det derimot strammes til.
Makroøvelser av dette slag var på denne tid en konseptuell øvelse, da Nasjonalregnskap først kom på plass mot slutten av andre verdenskrig. Men tankegangen holder seg den dag i dag.
De enkleste tankeskjemaene resonnerte som om utenrikshandelen lå fast. Men jo mer integrert et land blir i verdensøkonomien, med tilhørende økende andel av BNP for eksport og import, jo mer må man hensynta internasjonale effekter av ubalanser det måtte ha innenlands.
Det kinesiske kommunistpartiet klarer i vår tid ikke å skaffe nok etterspørsel til Kinas samlede produksjon av goder, og da spesielt varer, innenlands. Derfor må Kina dumpe varene i utlandet. Ellers ville fabrikkene måtte redusere sin produksjon og nedbemanne. Dumping av varer globalt leder i sin tur til store overskudd i den kinesiske utenrikshandelen, med akkumulasjon av dollar som resultat. I mars i år traff handelsbalansen med varer for første gang 100 milliarder USD. Midler som må investeres i utlandet. En kan si at kinesernes sparevilje overgår deres investeringer, med overskudd på utenrikshandelen, og tilhørende eksport av kapital, som resultat. Et resultat ikke alle andre land er så begeistret for.
Tidligere vestlige finansielle kriser har ofte hatt sine røtter i boligmarkeders opp- og nedturer. Både den norske finanskrisen i 1988-92, den amerikanske sparebankkrisen på samme tid, den japanske boligboble i 1991 og den store vestlige finanskrise i 2008, kan sies å ha sine utspring i spekulative bølger i boligmarkedene.
Denne gang er det implodering av det kinesiske boligmarkedet som skaper globale utfordringer. Ikke ved at det blir noen internasjonal finanskrise. Beijing klarer å hindre at problemene i det kinesiske kredittmarkedet får ruinerende globale effekter. Nei, det er heller ved utenrikshandelen, hvor Kina tvinges til å øke sin eksport, skal de unngå massearbeidsledighet all den tid spareviljen er langt større enn det som tas i bruk innenlands så lenge boligeiere sparer alt de kan for å kunne nedbetale sine boliglån. En vareeksport som gruser konkurrende virksomheter i mange land.
Denne uke valgte endelig kinesiske myndigheter å slå i hjel en halvdød finansinstitusjon, Zhongrong International Trust Ltd., som ved sin middagshøyde hadde 1 100 milliarder norske kroner under forvaltning. En av mange mindre kinesiske finansinstitusjoner, boligbyggere og eiendomsselskap som i disse dager går over ende. Erfaringene fra den amerikanske finanskrise i 2008, og fra Euro-krisen i 2011, tilsier at det kommer til å ta flere år før Kinas innenlands økonomi er friskmeldt.
Heller ikke Europa klarer å omsette all sin vare- og tjenesteproduksjon innenfor den europeiske unionen (EU). Også de ender opp med kroniske overskudd på utenrikshandelen. En kan si at folk i EU lenge kunne leve et sedat og komfortabelt liv med amerikanske subsidier av forsvaret, innkjøp av svært så billig energi fra Russland, og salg av overprisede luksusartikler til Asia. Det før verden endret seg. Altså før Putins invasjon av Ukraina, Xi Jinpings boligkrise, og Trumps ‘America First’.
Men noen må stå for importoverskuddet som kreves for å absorbere de kinesiske og europeiske overskuddene, som jo tvinger seg frem. Her spiller verdens største økonomi en nøkkelrolle. USA blir endestasjonen for mange av de overflødige europeiske og kinesiske varene. Det er her underskuddene i utenrikshandelen får ese ut. Noe som amerikanere flest inntil nylig har hatt et svært så avslappet forhold til. Men det var før Trump kom til makten.
USAs handelsunderskudd kunne ha skapt et finansieringsproblem, med fallende dollar og stigende renter som resultat. Men etterspørselen etter finansplasseringer i dollar er så sterk fra både offentlige og private aktører i alle verdensdeler at dollaren tvert imot har steget i verdi frem til Trump tok over. Tilgangen på friske dollar som de enorme handelsunderskuddene gir, var bare ikke store nok til å dekke investorenes glupske appetitt på amerikanske obligasjoner, eiendommer og aksjer.
Den æra vi går inne ser ut til å ligne på den merkantile, hvor de europeiske imperier på 1600- og 1700-tallet så på det å bygge opp overskudd på handelsbalansen som en løsning på statsfinansielle og militære utfordringer. Greg Jensen, fra investeringselskapet Bridgewater, sa det slik: We are all mercantilists now!
Men alle kan ikke ha overskudd på handelsbalansen samtidig, og verden later til å ha stadig færre land med sterk nok rygg til å bære nye underskudd. Heri ligger den viktigste finansielle hindring for at verden kan unngå en ny resesjon som i sin tur leder til langvarige depressive økonomiske tider. Trolig må vi få på plass nye regler for internasjonal handel og finans som hindrer at denne alles kamp mot alle for å bedre utenriksøkonomien ender med at vi alle får det verre.