I desember 1949 flyktet Kinas leder, Chiang Kai Shek, byen Chengdu i Øst-Kina til øyene utenfor Kina, i det som i lang tid hadde vært japanske administrerte territorier.
Kommunistpartiets leder Mao Zedong ville ta disse øyene og innlemme dem i sin nyskapning, Folkerepublikken Kina, samtidig som han eliminerte de siste rester av Nasjonalistenes styrker. Imidlertid ble hans kommunistiske tropper stoppet på den vesle øya Kinmen bare 3 kilometer fra Fastlandet. En øy som nå er en integrert del av Taiwan.
Nye angrep på øyene ble forberedt av Maos generaler, men utbruddet av Koreakrigen et halvt år senere satte kommunistenes angrepsplaner på vent, noe de er den dag i dag.
Årene gikk, og Kommunistpartiets Kina og Nasjonalistenes Taiwan fikk svært så forskjellige skjebner. Kommunist-Kina utviklet seg til å bli en ensrettet kommunist-stat, men også verdens desidert største industrinasjon. Taiwan ble et demokrati med verdens suverent største halvlederprodusent TSMC som sitt industrielle fyrtårn. Utvikling av kunstig intelligens, med de produkter og applikasjoner som her behøves, har på Taiwan sitt arnested. Taiwan er da også et av de få land i verden som har tatt reisen fra fattigdom til å bli et liberalt, rikt, høyteknologisk samfunn på linje med de vi finner i Nord-Amerika og Europa.
Kinas tidligere partileder Deng Xiao Ping advarte at ‘gjenforeningen’ av disse to svært så ulike samfunn kom til å bli vanskeligere og vanskeligere med årene. En prognose som Det kinesiske kommunistpartiet har tatt til sitt hjerte.
Derfor sier da også dagens president i Kina, Xi Jinping, at han skal forene de to landene under kommunistpartiets styre en gang for alle, før han trer av som Kinas president. Da Xi, født i 1953, allerede er i norsk pensjonsalder, og er inne i sin tredje periode som president, går klokka mot det som later til å være en uunngåelig militær konflikt.
Kinas vei til å bli et stadig mer autoritært regime var kanskje ikke forutbestemt.
Også Kina skulle først ønske kapitalisme og liberalisme velkommen før de snudde om og vendte seg vekk fra de vestlige idealer. Etter nær 25 år med sterk økonomisk vekst og store samfunnsomveltinger som følge av industrireising, med tilhørende rasering av natur og fremveksten av korrumperte milliardærer, advarte daværende statsminister Wen Jiabao i mars 2007 at Kinas økonomiske mirakel, det største sådan som menneskeheten noensinne hadde sett, var (på engelsk) preget av det som ble hetende ‘the four uns’:
‘Unstable, Unbalanced, Uncoordinated and Unsustainable’
Dette kunne ha vært et tegn på at kommunistpartiets dager var talte. Kina så ut til å være på randen av å forlate sitt diktatoriske politiske system, med en glidende overgang til et demokratisk styre og et stadig mer moderne og mildere kommunistparti. Et kommunistparti som ville ‘fade ut’ og gradvis forsvinne slik det russiske før hadde gjort.
Et viktig verktøy her skulle være den økonomiske suksess som var oppnådd. Det globale internett ble sett på som en nøtteknekker som knuste diktaturer ved hjelp av fritt flytende informasjon på tvers av landegrensene. Fulgte du et marxistisk tankeskjema for ‘dialektisk materialisme’ ville du si at produksjonsforholdene hadde endret seg tilstrekkelig mye til at kommunistpartiets rolle måtte svinne hen.
Det kan godt være at det var nettopp denne analysen som gjorde at kommunistpartiet valgte å endre kurs. Men da i motsatt retning av hva optimistene trodde. Kina vendte tilbake til en slags nasjonalromantisk versjon av maoisme i et forsøk på å redde Det kinesiske kommunistpartiet fra historiens skraphaug. Vi har lett for å glemme at det å overleve som regime fortsatt er første prioritet for Kinas øverste ledelse.
For kinesere flest falmet da også glansbildet av vestlig suksess med årene. Ja, demokrati er fint på papiret, men de folkevalgte i vesten er lette å korrumpere. De fattige blir utnyttet av store konsern som har myndighetenes beskyttelse, og de vestlige rettssystem klarer ikke hindre fremveksten av mafia, drap og voldtekter. Finansnæringen, farmasikonsern og media får fritt spillerom til å utnytte vanlige folk, godt beskyttet av lobbyister som snor de folkevalgte rundt sine lillefingre.
Da det gjeldt som mest, fikk også det vestlige kapitalistiske system sin eksistensielle krise. Den store vestlige finanskrise i 2008 ble av mange kinesiske akademikere sett på som det ultimate vitnesbyrd på de farer som lå under overflaten i vestlige samfunn.
En motreaksjon mot vestlige verdier var nå i anmarsj. I boken ‘America against America’ (1991) forteller den senere så innflytelsesrike professor Wang Huning ganske så kritisk om sine reiser i USA. Det er noe i munnhellet: Familiarity breeds contempt.
Der amerikanere er tro mot sin Adam Smith, i håp om at frie markedskrefter ikke bare gir den enkelte borger et bedre liv, men at et slikt system også er bra for samfunnet i makro, havnet Wang på Marx sitt makrosyn. Ja, det er vanskelig å unngå de frie markedskrefter tar over hele jordkloden og alle dens folkeslag, men resultat i makro er ikke positivt for folk flest. Endestasjonen av jakten på egoistisk lykke blir en desillusjonert befolkning som svømmer i et iskaldt hav av kalkulerende opportunisme.
Dette er ingen unik analyse. Amerikanske populister av typen Donald Trump har en forbausende lik forståelse av det moderne USAs problemer som det Wang har. I valget mellom det å slå ned på utnyttelse av utsatte grupper og personlig frihet (også til å kunne utnytte andre) vil elitene i de vestlige demokratier alltid velge det siste. For de kinesiske kommunister fremstår vestlige liberale demokratier, inklusive de skandinaviske velferdsstater, som det motsatte av Aristoteles visjoner for et godt samfunn. Samfunn hvor det er vanskelig å bli den beste versjonen av seg selv.
Sterk styring kreves for å få dette til, noe Xi er en garantist for der han leder kommunistpartiets mektige Politbyrå med rett til å gripe inn overalt i samfunnslivet hvor den måtte finne det nødvendig. Etter finanskrisen i 2008 ble Wang læremester for de viktigste kinesiske ledere, inklusive Xi Jinping. Han sitter i dag i landets øverste organ, som et av Politbyråets stående komités syv medlemmer, og var sentral i utformingen av et sett av idéer som kalles for Xi Jinping Thought. En serie teser hvor Kina bør utvikle seg til å bli:
- mer egalitært, med en fremgangsrik middelklasse som har normal fertilitet
- mer økologisk (inklusive reduserte utslipp av klimagasser)
- en leder for fattige land i Afrika, Latin Amerika og Asia i opprør mot den vestlige USA-ledete, lockianske verden. BRICS må få ese ut.
- en teknologisk og militær supermakt med kontroll over Taiwan og Sør-Kina havet
Med Xi Jinping i førersetet skulle Kina slå ned på politisk frihet, men videreføre markedsøkonomiske løsninger for det meste av næringslivet. Private bedrifter måtte få blomstre, og deres ledere og eiere få lov til å bli svært så rike, men aldri true kommunistenes hegemoni i samfunnet. Ingen privat næringsdrivende eller bedrift må få bli så mektig at den truer kommunistpartiets autoritet.
På samme måte som i tidligere diktaturer ble det viktig å ta kontroll over mediene, inklusive alt som måtte skje på internett og på alle organisasjoner. Det globale internett er sensurert og kontrollert i Kina.
På den internasjonale arena skulle ikke lenger Kina akseptere gamle regler som var skapt av vestlige hegemoner. Da Xi besøkte Putin i 2023 skal han ha sagt til sin vert ‘verden forandrer seg nå på en måte vi ikke har sett på mer enn hundre år. La oss være i førersetet for disse endringer’. Noe Putin var hjertens enig i.
Nå står verden fremfor en ny eksportbølge fra Kina, som har tenkt å satse enorme summer på det de kaller ‘Nye produktive krefter’. Dette innebefatter alle nye teknologier som en supermakt trenger, inklusive det å bli ledende på kunstig intelligens.
Teknologiprodukter, som elektriske biler, batterier, sol-celle paneler og vindmøller skal utkonkurrere vestlige produsenter. Norske entusiaster er herved advart. Satser du på å overleve priskonkurransen med kinesiske satsinger må du håpe på rause statlige subsidier.
Men Kina har også langsiktige, nær uoverkommelige, utfordringer. Yrkesbefolkningen begynte sitt ugjenkallelige fall allerede i 2013. I 2022 falt også den samlede befolkning for første gang siden hungerskatastrofene på begynnelsen av 1960-tallet. I senere år har antall fødsler kollapset. Om 100 år er Kinas befolkning mer enn halvert, mens yrkesbefolkning ventes å falle med to-tredjedeler.
Kineserne står derfor overfor samme type problemer med tilgang på arbeidskraft som vi gjør. Bare med den forskjell at de er langt mer alvorlige. Et så stort land som Kina kan heller ikke løse sin mangel på fagfolk ved hjelp av innvandring. Ei heller kan de øke timetallet, da mange kinesere har en såkalt 996-arbeidsdag, med jobb fra ni om morgenen til ni om kvelden, seks dager i uken. Deres foretrukne løsning blir da robotisering i stor skala.
Makter Kina å robotisere mesteparten av sin industri, vil det få globale konsekvenser. Tross alt, hvis de kinesiske robotene klarer å ta de fleste arbeidsoppgaver i det som utgjør en tredjedel av verdens industri, vil de også kunne erstatte millioner av arbeidere på vestlige fabrikker og verft. Alle som tror at industrisysselsetting i Norge vil øke i kommende år er derfor svært så naive. Mange av dagens norske industriarbeidsplasser vil erstattes av kinesiske roboter, enten de måtte stå i Kina eller på norske fabrikker.
Tiden renner nå ut for Xi Jinpings gjenforenings- eller erobringsprosjekt. På Taiwan er nå alle statuer av landsfaderen Chiang Kai Shek revet for å markere at Taiwan er en selvstendig nasjon, uten historiske bånd til Kina. Et Kina som blir stadig eldre vet at det haster med en avklaring. De fleste militærstrateger antar at 2027-29 er det mest sannsynlige tidspunkt for en militær konflikt i Taiwan-stredet. På 2030-tallet er trolig Kina blitt for svakt og aldrende til å kunne erobre og kontrollere Taiwan. Verden lever farlig frem til da.