Britene hadde for hundre og femti år siden et tvisyn på det å være imperialist. Det var stor nasjonal stolthet knyttet til det å ha verdens største flåte, med kolonier overalt i verden. ‘The Sun never sets on the British empire’.
Andre ville heller gjerne sett at koloniene ble selvstendige nasjonalstater med sterke bånd for handel og finans med de britiske øyer. Ikke bare ville man spare penger på militære eventyr, men politikerne ville også ha mer oppmerksomhet rundt hjemlige problemer knyttet til fattigdom, elendige boforhold og manglende utdanningsmuligheter.
Noe av den samme angst plager amerikanere av i dag. Der hvor amerikanske toppolitikere som Obama og Biden gjerne vil gripe inn i urett overalt i verden, er det de som helst ser at USA isolerer seg mest mulig. Noen tolker Trump som at han ønsker nettopp det: å lage en Fortress America som strekker seg fra Panakanalen til Arktis ved hjelp av overtagelsen av Grønland og Canada. Så får resten av verden seile sin egen sjø.
Den politiske kamp mellom internasjonalister og isolasjonister har sitt motstykke i næringslivet. USAs matvare-, energi- og teknologisektorer tjener stort på internasjonal handel. Hollywood selger også globalt. I sum gir dette amerikanerne et stort overskudd på tjenestebalansen i utenrikshandelen. Tjenester som utlendinger betaler for blant annet ved å selge industrivarer til USA.
Valg av grad av globalisering påvirker også hvordan samfunnet ellers utvikler seg. Takket være billigimport fra Kina og andre asiatiske land får amerikanerne rikelige tilgang til forbruksgoder av alle slag. Og takket være gode handelsavtaler får rike amerikanere luksusgoder flydd inn fra hele verden. Alt finansiert av den amerikanske seddelpresse. Et system som er glimrende så lenge resten av verdens appetitt på dollar er minst like stor som USAs importoverskudd til enhver tid måtte være.
Men på samme måte som britisk industri led av finansnæringens fremvekst så lider amerikansk mekanisk industri av suksessen til teknologiselskaper (uten behov for vareproduksjon i USA), av kulturlivets globale popularitet, og av finansmarkedets suksess. I en verdensøkonomi hvor land utnytter sine komparativ fortrinn var det uunngåelig at den gamle industrien ville bli den tapende sektoren i USA.
Bruken av amerikanske dollar som reservevaluta overalt i verden, både for sentralbanker, næringsliv og husholdninger, forsterker uthulingen av tradisjonelle konkurranseutsatt næringsliv. Da Iraqs forhatte diktator Saddam Hussein ble funnet av amerikanske soldater i en hule, hadde han bare én ting med seg. Et skrin med amerikanske dollar. Dollar som er gjeldsbrev fra den amerikanske stat som det aldri betales renter på.
I disse dager er det mange som er opptatt av at dollarens rolle som verdens viktigste sentralbankvaluta også bidrar til underskuddet på handelsbalansen. Men dette skyldes jo at amerikanere får låne billig som følge av dollarens unike stilling. Ønsker de noe annet, og er villige til betale høyere renter på sine nær 40 000 milliarder dollar i statsgjeld, vil selvfølgelig handelsbalansen bedres, da amerikanere blir for fattige til å leve slik de gjør i dag. Et merkelig ønske.
Dermed er det to effekter som bidrar til å redusere størrelsen på amerikansk industri:
- USA har andre sterke næringsveier
- Den amerikanske dollar forblir kunstig sterk i forhold til landets handelsbalanse så lenge den er verdens viktigste plasseringsvaluta
Men selv om USA ikke hadde hatt andre suksessrike næringsveier, og en svak dollar, ville neppe industrisysselsettingen øke. Amerikansk industri har tross alt en halv million ledige stillinger. Det er ikke mangel på industriarbeidsplasser som er næringens problem, men mangel på fagarbeidere.
Trump ser ikke at det å skape nye industriarbeidsplasser trolig vil tappe eksisterende virksomheter for arbeidskraft som eksisterende bedrifter har skrikende behov for. En villfarelse vår egen statsminister, samt de fleste norske næringspolitikere, deler.
Uavhengig av industriens andel av BNP og handelsbalanse vil teknologiske endringer uansett systematisk redusere behovet for arbeidskraft. Det kalles Baumols lov: Produksjonen per arbeider i vareproduserende næringer øker raskere enn omsetningen, med det resultat at bedriftene trenger stadig færre arbeidere. En universell lov som ingen moderne samfunn ser ut til å slippe unna.
I sum ender derfor vi opp med om lag 7 prosent av de amerikanske sysselsatte jobber i industrien, med ytterligere 1,5 prosent i landbruket. Ikke så langt fra norsk tall. Og i både Norge og USA er det helt naturlig at disse andelene fortsetter å falle.
USAs President Donald Trump er som sagt ikke alene om å ønske å favorisere industrien på bekostning av andre næringer. Jeg vet ikke om noe land hvor ikke politikere er litt oppskjørtet over den uunngåelige nedadgående trend i industriens betydning for samfunnet. Derfor ødsler de med subsidier til ulike industrier. Og nettopp derfor ender vi opp med prispress of deflasjon her. Motsatt vil de manglende satsinger på helse og omsorg i alle land lede til inflasjon og pasientkøer i disse sektorene.
Da britene stemte for BREXIT, var et av hovedargumentene at innvandringen til de britiske øyer måtte reduseres. Etter en periode med økonomiske problemer og skrikende mangel på arbeidskraft i helsesektoren er innvandring nok en gang på vei opp.
Trolig går amerikanerne samme vei. Trump er i sannhet USAs BREXIT. Amerikansk økonomi må bare først lide noen år med manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft før innvandrerne er velkomne tilbake.
Og hvem vet? Kanskje de nye landsmenn kan skape nye industrier?