For oss som er vokst opp med den kristne tro, er påsken en tid for pasjonsdrama, sorg og håp for den nye tid som til slutt blir oppstanden. I moderne tid er den også en arena for mordmysterier.
Så også er det mulig å tenke seg at en økonomisk analyse kan starte med å beskrive drama i verdensøkonomien vi har vært vitne til, sorgen over at den mere barnlige og idealistiske verden av i fjor er borte, men ende med håp om at den nye verden som gryr også kan ha mye godt ved seg.
For vær ikke i tvil. Den gamle verdensorden for internasjonal handel og finans er død. I min påske-krim vil jeg fortelle min teori om hvorfor det skjedde, og hva som venter oss i fremtiden.
Det er naturlig å se på 4 aspekter ved overgangen fra den svunne, til den nye tid:
Produksjonsforholdene (demografi, næringsliv og teknologi)
Finansnæringen og landets finansielle balanser
Penge- og finanspolitikk samt kredittreguleringer på bred basis
Geopolitiske utviklingstrekk
Det er såpass mye at jeg velger å rasjonalisere arbeidet ved å ta et geopolitisk sveip allerede i denne introduksjonsbloggen.
I 1851 var det verdensutstilling i Brighton. Et år hvor det britiske imperiet sto ved sin middagshøyde. Et imperium som var basert på handel og eventyrlystne oppdagelsesreisende. Kanonbåtene kom gjerne i ettertid for å forsvare etablerte britiske kolonier av kjøpmenn, eventyrer, misjonærer og det man rett og slett må kunne kalle plyndrere. Noen få hvite menn styrte dette hengslete imperium som var det største verden noensinne hadde sett. Eller som Oscar Wilde sa det den gang
‘ a man who can rule a dinner table in London, rules the world’.
Men verdensutstilling viste også frem den nye tid, med våpen og utstyr som amerikanere produserte i serier, ikke hver og en for seg. En produksjonsmetode som var langt mer effektiv enn britisk håndverkerindustri. Det var også mange imponerende tyske maskiner å skue i utstillingsmontrene. Et varsko om hva som var i vente. Allerede i 1890 var industriproduksjonen større i både USA og i Tyskland enn den var i Storbritannia.
Uthuling av britiske tekstilindustri ved flytting av industrianlegg fra de britiske øyer til India og Afrika utfylte bildet av det som i sum ofte kalles den første globaliseringsperiode for verdensøkonomien. En tid hvor industriproduksjon, handel, og finans gikk fra å være nasjonale anliggende til å bli et sammenvevd hele. En æra som mange sier tok slutt i 1930, da amerikanerne forsøkte å beskytte seg mot uheldige utviklingstrekk i verden ved hjelp av økte tollsatser på all import, og isolasjonisme i storpolitikken.
Etter andre verdenskrig var det imidlertid ‘på han igjen’ med globalisering og sterk tro på at internasjonal handel, finans og politisk samarbeid skulle vinne frem. Mange snakker i dag om at en epoke er over når Trump oppfører seg som han gjør, men i sannhet kunne den verdensorden som ble utviklet i de første år etter krigen ikke vare evig. Den var basert på at verden skulle leve med en hegemon, og et sett av internasjonale avtaler som var utmeislet av kritthvite mennesker fra den jødiske eller kristne kulturarv. Et regelbasert vestlig system som resten av verden mer eller mindre måtte godta, med Washington som sitt nav.
Den opplevde urettferdigheten i dette er utgangspunktet for Kinas og Russlands forsøk på å endevende verdensordenen. Russland går frem med krig, mens Kina bruker nær sagt alle andre virkemidler for å oppnå det samme. Mange fremvoksende økonomier har samlet seg i en egen gruppe (BRICS- samarbeidet) som har som ambisjon å sikre at landene på den sørlige halvkule, samt Russland og Kina får langt større innflytelse globalt enn de har i dag. Dette gjelder både i FN og andre institusjoner. G77 er en mer utvidet gruppe land som ønsker å skattlegge virksomheten til de amerikanske, globale teknologikjempene med toll og tariffer. Noe amerikanerne aldri vil tillate. Det er altså ikke bare Trump som søker frelse for statskassen ved hjelp av økte tollsatser. En eller annen global tollsats på lokale inntekter skapt av globale giganter vil jeg likevel gjette på er uunngåelig.
Nesten som en Marxiansk dialektisme ser vi nå at makten fra verdens hvite paternastiske herskere i nord, svinner hen etter hvert som BRICS-landene utgjør en stadig større del av verdens BNP. Av jordas 8 milliarder innbyggere er det bare én milliard som bor i Nord-Amerika eller Europa. På mange måter ville det være en seier for tanken om et globalt demokrati hvis de folkerike, men fattige, land fikk mer å si, mens rike små land som Norge trakk seg tilbake til å bli gartnere av sine lokale, paradisiske samfunn.
Men en endring av verdensorden kan få ruinerende effekter på vestlige land. Og det er vel her vi står i dag. Hvordan gjøre plass til folkerike land, og da spesielt Kina, i en ny verdensorden uten at vi selv føler oss herset med, eller blir fattigere?
Ved århundreskiftet var verdens finanssystem dominert av London. Britene kompenserte for sin industrielle avmakt med å bygge opp et verdensomspennende finansimperium med den globale gullstandarden som sitt nav. En gullstandard hvor Bank of England skulle spille samme rolle som dirigenten av et symfoniorkester gjør. Britene hadde flaks med sitt finansimperium da de fant noen av verdens rikeste gullforekomster i Sør-Afrika på 1880-tallet. Global handel på britisk kreditt vokste frem.
Første verdenskrig var imidlertid nær ved å ruinere britene. I mellomkrigsårene var de britiske finanser betydelig svekket, men USA var fortsatt ikke sterkt nok til å ta over rollen som hegemon. ‘Not London anymore, but not yet Washington’. Mellomkrigsårene ble da også en æra med stor finansiell ustabilitet.
Men i 1945 var det ingen tvil lenger. Britene hadde en statsgjeld på 240 prosent av BNP, mens amerikanerne satt på to tredjedeler av verdens gullbeholdninger. Landet var verdens eneste atommakt og sto for halvparten av verdens BNP. I alle etterkrigsår har den vestlige verden, med tilslutning fra stadig flere land, levd med Pax Americana.
Da IMF ble dannet i 1944 trakk Stalin seg fra forhandlingene da han skjønte at det ikke var plass til to likestilte stormakter i dette nye globale system for handel og finans. Kinas fremvekst, men manglende finansielle makt viser at vi fortsatt sliter med å gjøre plass til nye stormakter som kan true USAs dominerende stilling. Løsninger finnes kanskje, men ikke som jeg har sett utformet av noen.
Og det er vel her vi står i dag. Med et aldrende, tungt forgjeldet og avindustrialisert USA som syntes Pax Americana som system blir for tung å bære for landets finanser. Systemet ser ut til å måtte dø. Dette er premisset for denne bloggserie som går gjennom påskeuken.
Jeg vil imidlertid hevde at systemet kunne ha fortsatt en god stund til, da verden ved juletider i fjor ikke så ut til ha noen betenkeligheter med å investere tungt i USA til en svært så sterk dollar og rekordpriser på amerikanske eiendommer, aksjer og private selskaper. Noen vil derfor hevde med en viss rett at Pax Americanas død var selvmord.
Det er naturlig å skildre dette drama med de sentrale maktspillerne i verden av i dag:
- USA
- Kina
- Det nye globale monetære system
- Japan
- EU
Og til slutt ta for oss Norge. Et land som klamrer seg til håpet om at den gamle verden kommer tilbake. Leser en dagens aviser er de fleste økonomiske kommentatorer fortsatt på sørgestadiet med lengsel etter den tapte tid. Våre politikere savner årene med Obama og Merkel, da store land var interessert i hva vi små måtte ha å si. Det var fine år, den tid som trolig nå er omme.
Men verdensøkonomien får nok også sin påskemorgen. Bare vent å se.