Kall det valgflesk, eller en redningsaksjon. Statsbudsjettet for 2025 er her, med lettelser i inntektsskatten for de under millionen i inntekt, og avgiftskutt som regjeringspartiene håper er nok til å hindre dem i å lide skipsbrudd. Et skjebnesvangert valg er Stortingsvalget neste år. Mister regjeringspartiene makten denne gang kommer de neppe tilbake i samme format som i dag. Senterpartiet går nok da samme vei som Krf, mens Arbeiderpartiet må gjennom interne maktkamper alá ‘Game of Thrones’.
Mange henger seg opp i oljepengebruken på 460 milliarder kroner, eller 2,5 prosent av Statens pensjonsfond utland (SPU). Men gitt at vi ligger langt unna handlingsregelens norm på 3,0 prosent – nær sagt uansett hvor mye penger regjeringen bruker- er det heller indikatoren som beregner hvordan innretningen til finanspolitikken påvirker økonomien som er av interesse, når en skal avgjøre om budsjettet er ansvarlig eller ei.
Ekspertene beregner at Regjeringens forslag (nettoen av skatte- og avgiftsopplegget sett i forhold til offentlig konsum og investeringer) bidrar isolert til å øke BNP for Fastlands-Norge med 0,5 prosent. En stimuli som ganske sikkert blir økt gjennom forhandlingene med Sosialistisk Venstreparti i ukene frem til jul.
Noe det trolig er plass til da kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi er antatt å falle fra i år til neste år. Arbeidsledigheten antas jo å øke (om enn svakt) i tiden fremover.
Avgiftslettelser følger opp signalene fra trontalen om at det virkelig er lønnstagernes tur til å få en bedring i kjøpekraften. Selv uten lettelser i skatter og avgifter ville 2025 ha blitt et bra år for husholdningene, med en klar reallønnsvekst. Lønningene antas å stige med 4,5 prosent, mens konsumprisene kun vil øke med 3. Neste år blir det andre år på rad med solid reallønnsvekst.
Men fortsatt setter de enorme utgifter til utenrikspolitikk, bistand og ulike former for statlig næringspolitikk sterke begrensninger på hvor mye økt kjøpekraft husholdningene kan få. Gamle (ulønnsomme) vaner er vonde å vende.
Hvis regjeringen taper Stortingsvalget neste år, er det nok flere enn meg som tenker på at den kunne ha fått en bedre skjebne ved å nedprioritere havvind, internasjonale eventyr og samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer i gamlelandet. Og heller brukt pengene på konsum, eller på investeringer som er meningsfulle.
Anslagene for norsk økonomi viser en tro på at privat konsum vil ta seg markert opp igjen takket være økt reallønn og noe lavere renter. Historisk har Finansdepartementet ristet med pekefingeren hver gang budsjettet sprekkes fordi det kan gi så sterk mangel på arbeidskraft at lønns- og prisveksten skyter fart, med unødig høye renter i Norges Bank som resultat. Men i senere tid har forskere kommet frem til at det IKKE er noen forutsigbar sammenheng mellom innenlandske forhold og kronekursen. Krona seiler på bøljan blå. Suser avgårde!
Sprekker statsbudsjettet med noen milliarder kroner i behandlingen på Stortinget kan det til og med godt være at krona styrker seg så mye at nettoeffekten blir lavere inflasjon. Og skulle krona styrke seg av en eller merkelig grunn kan man fint bruke litt ekstra.
Hvor mye fart det blir i norsk økonomi neste år vil dels avhenge av hvorvidt spareraten i husholdningene faller tilbake eller om den fortsetter å øke på. Vi er fortsatt litt under nivåene ‘før-covid’ så det er ikke opplagt at forbruksveksten tar seg opp til neste år. Snittet siden 1999 er en sparerate på 6,2 prosent, og det er sannsynlig at i en periode med stor global usikkerhet og høye realrenter at vi i hvert fall skal opp tilbake dit. I så fall tåler norsk økonomi at det gis mer i skatteletter enn selv dette budsjettet legger opp til.
Byggebransjen er og blir et av norsk økonomis sorte hull, og det er tvilsomt om dette budsjettet er raust nok til å redde sektoren fra en konkursbølge ved juletider i år. For byggebransjen er det også avgjørende at kommuneøkonomien styrkes fra dagens krisetider. Det er åpenbart at problemene i kommunesektoren kommer til å bety påplussinger utover det dette budsjett viser. En åpningen regjeringen gir Sosialistisk Venstreparti. SV kan slå teatralsk i bordet og kreve mer, noe de får gjennomslag og mye ære for. Slik er politikkens teater.
Skal jeg kritisere budsjettets konstruktører vil jeg påpeke at de ikke har tatt ovenstående figur på alvor. På fullt alvor spås det 12 prosent vekst i boliginvesteringer neste år, der det ser mer sannsynlig ut som om at veksten nok en gang blir negativ.
En komplikasjon for alle analytikere er at Finansdepartementet i senere år har hatt store problemer med å anslå prisveksten. I år er anslaget 3,7 prosent, noe som ser ut til å være et anslag lagd i sommer. Siden den gang har vi fått flere uventede, lave pristall som har bidratt til at i hvert fall Norges Bank kutter sine estimater kraftig. For høye prisanslag for 2025 kan bety at budsjettets utgiftsposter blir for rause all den tid de kompenserer for en prisvekst som ikke kommer. For husholdningene blir imidlertid dessverre avgiftssatsene satt for høyt.
Men akkurat prisveksten og renter later det til at vi ikke rår over. De avhenger helt av kronekursens uforutsigbare vandringer på verdenshavene. Selv anbefaler jeg at krona tjores fast til Euro-brygga, men så lenge vi har en flytende og upåvirkelig kronekurs, så ligger norsk økonomis og dermed regjeringens skjebne trolig i at det ikke blir voldsomme stormer på verdensmarkedene neste år.