Kort fortalt er den kypriotiske krise at landets viktigste næringsvei – internasjonal bankvirksomhet – nå skal innskrenkes så kraftig at det neppe blir mye inntekter igjen. Dette etter at bankene har påført dets kunder, eiere og innskytere store tap. En fallert næring i et land som sliter med ubehjelpelige svake statsfinanser. Landets nest største næringsvei – turisme – vil også få det tøft nå som brede lag av folket har lagt nord-europeiske turister for hat. Det blir halvtomme restauranter av slikt.
Det er imidlertid ikke problemene i seg selv, men håndtering av dem som får ringvirkninger inn i det norske pengemarked.
Bærebjelka i vår økonomiske strategi er troen på inflasjonsmålet, et mål det aldri har vært noe godt empirisk eller teoretisk belegg for. Hva verre er, jo større kostnadsforskjell det blir mellom Norge og dets naboland, jo mindre handlefrihet har vi til å påvirke våre egne priser. Vi nærmer oss ikke målet. Hvert år hvor vår kostnadsvekst er høyere enn omverdens, svekkes våre muligheter til å få en særegen prisvekst. Troen på at Norge har evne til å gjøre noe vi ikke klarer – kreere vår egen inflasjon – leder selvfølgelig til en serie feilbeslutninger; dyre lønnsoppgjør, overivrig investeringsvilje og troen på de høye normaliserte rentene.
Tror du først at du klarer å skape din egen inflasjon uavhengig av omverden, kommer du fort på den helt absurde tanke at vi også fritt kan fastsette vår egen rente.
Det kinkige er at det faktisk finnes en virkelighet som er annerledes. Norske renter er i dag summen av de utenlandske pluss en risikopremie. Slik har faktisk våre pengemarkeder, som er sterkt integrerte med våre nabolands, fungert i flere år. Risikopremien påvirkes av norske forhold, men disse er tross alt noenlunde stabile. Langt mer sangvinske er utenlandske faktorer, som tross alt er vel så viktige, for det som er og blir en relativ størrelse – norske kontra utenlandske forhold.
EUs behandling av Kypros-spørsmålet slår inn på denne premien. I første omgang, og vi har neppe sett den siste kypriotiske redningsaksjon, krever EU at store bankinnskudd i kypriotiske banker skal avkortes. Det er en høy, men i manges øyne ikke helt urimelig pris, når tross alt det meste av innskyternes hovedstol berges av nord-europeiske skattebetalere. Innskudd som ofte – men ikke alltid – var av litt tvilsomt opphav.
Visstnok skal det dreie seg om et engangstilfelle, men mitt tips er at dette er og blir en dårlig bløff. Hvorfor skulle senere kriser behandles rausere? Det ville være inkonsistent, og gi kypriotiske skeptikere rett i at landet deres ble utsatt for en usedvanlig dårlig løsning. Nei, bordet fanger. Fra nå av må EU kreve at store innskytere bidrar når en større Euro – bank er i fare for å gå overende.
Verdens innskytere, og det er ikke bare oligarker, mafiaen og korrupte politikere som har penger på bok, har fått en ny risiko å forholde seg til. Store innskudd i alle Euro-banker er fra og med i dag dårligere beskyttet enn før.
Til uendrete markedsrenter i EU og i Norge blir det da ekstra interessant å putte penger i norske kroner. Ikke nødvendigvis for oligarkene, men for de skinnhellige bankfolk i London og Zurich, som nå, uten betenkninger, tar oppdraget med å forvalte de lyssky midlene som flykter fra Kypros.
Europas traumer stiller det norske samfunn på mange prøver, også i pengepolitikken. Spørsmålet Norges Bank bør stille seg er:
Hvor lenge klarer Norge å holde dagens risikopremie til utlandet i det norske pengemarkedet?
Vil ikke markedet før eller siden tvinge frem lavere rente i Norge enn det vi har i dag, og muligens enda lavere rente enn det vi har i det skadeskutte, ustabile, lite kredittverdige og nå utrygge Euro-området?