Da var det påan igjen.
Litt som Rocky filmene med sine lett gjenkjennelige dreiebøker, skal nå statsministeren ta en ny runde med ‘dere må stå i det’. Du vet, den suksessrike historien, hvor befolkningen kjemper seg gjennom pandemi, krig og krise.
Som alltid med en oppfølger er tablået denne gang større. Nå er det hele verdensøkonomien som står på spill. Intet mindre.
Innspillingen har knapt nok kommet i gang, så jeg prøver meg med gode råd. Her kommer derfor noen tips til manusforfatterne på Youngstorget:
Først, må en spørre seg hvem denne regjeringen er til for:
Er det verdensborgere, bare europeere, eller enda snevrere – bare nordmenn! Det har alltid vært litt uklart for meg hvem Arbeiderpartiet med Jonas som leder egentlig er til for, men jeg sjanser meg på at regjeringen Støre er til for NORDMENN.
Da vil helten vår fort reagere på økonomiske utfordringer ved å begrense innvandring og droppe satsinger utenlands.
Alle skal med (!) – såfremt de er norske. Du kan godt si at alle som har kommet til gamlelandet er gode nordmenn. Du kan til og med si at våre nye landsmenn er bedre enn de innfødte. Men du ender opp med å stenge grensen da vi rett og slett ikke har råd til å ta inn flere med likeverdig rett til velferdsstaten og de tre millioner kroner per person som statsborgerskap gir deg som andel av Oljefondet. Sorry, no hard feelings.
Det andre er at vi dropper aktiviteter utenlands som ikke bedrer livet for de norske statsborgere Ola, Kari, Jasmin og Muhammed. Vi satser kun på det som gjør nordmenn av alle slag tryggere, rikere og bedre polstret til å tåle uår, kriser og krig.
Filmer har ofte klart adskilte akter, og dette er da første akt av filmen ‘Jonas 2’: Hvem kjemper helten på vegne av? Svaret jeg velger er norske statsborgere, inklusive de som kom på båten fra Somalia i går. Blir det noe til overs kan vi alltids gi almisser til resten av verden.
Akt 2: I filmserier som følger helten gjennom livet er heltens forsøk på å skille mellom intensjoner og konsekvenser ofte et sentralt tema. På kino fremstilles dette ofte som en modenhetsreise hvor den unge idealisten blir det aldrende maktmennesket, som for eksempel i Gudfaren – kanskje verdens beste film noensinne.
Dessverre ryker en del av det grønne skiftet her. Jeg er helt på linje med Grethe Thunberg når det gjelder klimakrisens alvor, men som en gammel gubbe klarer jeg ikke se at konsekvensene av norske klimautslipp har noen betydning for verden. Sorry, no hard feelings.
Det vil nok også falle Senterpartister tungt for brystet når jeg sier det samme om store byråkratier på bygda og gratis ferjer. Nei, la alle betale for seg på ferja, og legg ned kommuner hvor forgubbingen har kommet for langt. Med raus kompensasjon for de skadelidende.
Del også ut kontanter til alle som bor grisgrendt. Det er én million av dem. Saner mye av distriktspolitikken og del heller ut 100 000 kroner i året til alle på bygda som både er i jobb og som bor på bygda. Gitt at det er om lag halvparten av dets befolkning blir det om lag 50 milliarder kroner i året i utgifter for statskassen, minus innsparinger på gratis ferjer med mer.
Akt 3 er den hvor helten over alle helter ‘samler flokken’, for å si det med Kronprins Haakons ord. Helten vår, Jonas, må gjerne ta seg en tur til skifteretten og snakke med de som har opplevd konkurs. Besøke også de voldtatte kvinnene og mørbanka psykiatriske tilfellene. De fleste ofre av gjengkriminalitet kommer fra arbeiderfamilier.
Akt 4 er selve kampen. Her må jeg gi statsministerens kritikere rett i at overnevnte intervju er en resignasjon til skjebnen som ikke kler en nordmann, og langt mindre vår statsminister. Nordmenn er ikke fatalister og kommer aldri til å akseptere en verre skjebne enn den vår svette, tårer og blod klarer å skape. Rocky resignerte aldri, selv om hans siste kamp var en kamp med håpløse odds.
Og det bringer meg til siste akt. Og det var på mange måter Rocky-filmenes fineste øyeblikk. Oljepenger er fint og ha, og overføre til våre etterkommere, men det er ikke det viktigste. Tvert imot kan pengegaver som arv ødelegge for sanne verdier.
Sylvester Stallone var aldri noen stor skuespiller, men han hadde ordet i sin makt. Statsministeren gjør klokt i å be hans utallige konsulenter lage en norsk versjon av denne tale, hvor Rocky snakker til sin sønn om hva som er viktig.
Gir sønnen en inspirasjonstale med en slik patos, at en skulle tru at det var hans egen biologiske sønn han talte til.