Det var i studieår, altså for bare så altfor lenge siden, at jeg traff en kar som skulle skaffe meg og mine venner teaterbilletter til kvelden. Bare han fikk pengene på labben der og da, ved lunsjtider i et fremmed land. Kvelden kom, og forestillingen skulle snart begynne. Rett før teppet gikk opp kom fyren heldigvis halsende med billettene. Glade ble vi, ikke bare fordi vi fikk se en flott forestilling, men kanskje aller mest fordi vi hadde tatt sjansen på det gode i et annet menneske, og blitt belønnet med suksess. Vi ble ikke lurt.
Det er noe med vår tids makroøkonomisk styring, innvandringspolitikk, satsinger på bistands- og næringspolitikk som er avhengig av suksess. Men ikke bare i kroner og øre, men at vi får en god følelse av at konsekvensene av vår gode vilje er positive. Vi hater å føles oss lurt.
Det er kanskje her det skorter? I morgentimene var det på NRK en reportasje om 160 mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, men som samfunnet skal fø og ta vare på fordi vi forpliktes av abstrakte krav til menneskerettigheter. En strategi som gleder noen, men får andre – kanskje de fleste av oss- til å føle at seg lurt.
Det er noe av det samme med bistandspolitikk. Vi gir om lag 55 milliarder kroner i året, men svindel med noen titalls millioner, svir hardt i den norske folkesjela. Vi hater å bli lurt, når vi gir gaver, spesielt hvis det skulle begunstige våre tillitsvalgte.
Her har Arbeiderpartiet mye å lære. Mange upopulære inngrep på beddingen, ble ikke nevnt i valgkampen. En fortielse som bidrar til politikerforakt i store deler av befolkningen. Velgerne føler seg lurt.
Næringspolitikken lider samme skjebne. Når Stein Lier Hansen står i retten , er det ikke fordi han brukte for mye på å smøre tillitspersoner i inn- og utland. Det er det ingen i Norsk Industri som reagerer på. Nei, det som er ille, ja helt grusomt, er at noen av ‘smøremillionene’ visstnok skal ha gått i Lier-Hansens egen lomme. De som forsøkte å lure, føler seg lurt.
Noe av det samme er til å ta og føle på i energipolitikken. Løfter om at kraftkrevende satsinger ikke skulle gi husholdningene høyere strømpriser viste seg å bli brustne. Økonomer som kritiserer de tekniske forhold ved Norgespris på strøm tar ikke hensyn til at det var et nødvendig grep etter at all tillit var tapt.
Eksemplet med Norgespris bør få alle idealister til å stoppe opp og tenke på at når den gode vilje gir uheldige resultater, så kommer det i neste omgang brutale politikkforslag, nærmest som en refleks til de dårlige resultatene, med tilhørende manglende tillit.
Min anbefaling til alle idealister i dagens atmosfære hvor mistilliten til eliter er stor, er å ta ned hovedseilet:
Reduser ambisjonsnivået på de fleste områder, hvor en satser på det som antas å gi sikker suksess. Idealister har i dag et desperat behov for suksesshistorier.
Da får det heller bli noen kriminelle som får føle sine menneskerettigheter krenket, miljøtiltak som forblir på tegnebrettet, og næringssatsinger som børsen får ta seg av.
Media må også legge om. Når Epstein-saken kom opp, var reaksjonen i mange idealistiske mediahus at dette måtte dysses ned eller bagatelliseres. Noen forsøkte å gi ‘kapitalismen’ skylda. Nei, en mye bedre strategi er å flombelyse alle ugjerninger og jobbe utrettelig for at disse aktiviteter stenges ned. For Arbeiderbevegelsen er Epstein en kreft, hvor alle rammede celler, må fjernes. Som med Norgespris vil økonomer, advokater og bistandsarbeidere beklage seg over at inngrepene kan bli for sterke. Men en får bare kutte til beinet i håp om at det som er igjen gir så mye suksess, at fremtidige driftige idealistiske satsinger nok en gang blir populære.
Sånn er nå en gang verden av i dag. Store deler av den norske befolkningen har en sterk, ufokusert mistillit mot våre tillitsvalgte og hva de etablerte medier kan fortelle.
Tillit må gjenopplives, og det gjøres ved hjelp av resultater.
Turen er nå kommet til min datters store utenlandsreise. Før hun dro av gårde advarte jeg henne selvfølgelig mot alle tenkelige og utenkelige farer.
Men jeg delte også historien om min teaterkveld fra det forrige årtusen. Det gir enorm glede å ta en sjans på dine medmennesker – når det går bra. Håper at også hun på sin dannelsesreise både tar en sjanse på et ukjent medmenneske og at det går bra!