I krig er kvinner og barn ofte uskyldige ofre for voksne menns bruk av våpen. Så også i boligpolitikken hvor helt uskyldige boligbyggere har blitt råka hardt av myndighetenes kamp for å få ned inflasjonen. En kamp som så langt har vist seg å være forgjeves.
Ikke fordi man ikke har prøvd. Norge har Vest-Europas høyeste rentenivå og et samlet skattetrykk som er sterkere enn i de fleste land. Blant annet med det resultat at igangsettingstillatelser for boliger er ned 60 prosent fra toppen i 2016. I mellomtiden har Norge fått 350 000 flere innbyggere.
Verre skal det bli for igangsettingen. OBOS alene har et par tusen usolgte boliger under bygging. De må fortsette å ta ned igangsettingen kraftig i påvente av nye salg.
Nå vil mange hevde at boligbyggingen for 10 år siden var kunstig høy, og ja, jeg skrev noe liknende i min bok om boligmarkedene som kom ut i 2018. Men det får være måte på nedgang. Boligbygging er en av våre viktigste næringer for det å skape liv og røre i det norske samfunn. Uten rimelige, kvalitetsboliger får vi heller ikke den ønskede befolkningsutvikling, da mangelen på gode familieboliger påvirker ønsket størrelse på barnekull. De gamle, og de blir vi stadig flere av, trenger nye lettstelte, sentrumsnære boliger. Et viktig tiltak for å bedre produktiviteten i helse- og omsorgsektoren. En betydelig kostnad for helsevesenet er alt det personale som sitter fast i trafikken, på vei fra den ene øde eneboligen til den neste.
Kollapsen i boligbyggingen har også bidratt til at arbeidsledigheten blant menn har rast av gårde. Sjelden har det vært så stor forskjell i ledighetsratene for menn og kvinner, noe en regjering med utspring i en bevegelse for og av arbeidsfolk burde bry seg mer om enn den later til å gjøre.
Økonomer flest forstår lite av boligbyggingens særegne trekk. Lærebøkene i økonomi forteller at tilbudskurver er stigende, slik at økt volum krever økte kostnader per bolig. Implikasjonen av det er at en kraftig nedgang i boligbyggingen vil bidra til å redusere stykkprisen ved boligbygging. Inflasjonen bør gå ned. Men det gjør den ikke. I januar i år fikk et nytt løft i byggekostnadene, denne gang til 4.6 prosent, fra januar i fjor til samme måned i år.
Et byggeprosjekt er avhengig av at ALT selges for at byggekostnadene kan holdes nede. Dermed kan kostnadene per leilighet stige når det siste byggetrinn på et boligfelt utsettes, eller skrotes helt. Når bransjen er i krise, kan også nøkkelpersonell forsvinne. Veien tilbake til full kapasitetsutnytting blir kostbar.
Pengepolitikkens tristesse er at boligmarkedene dominerer inflasjonsbildet. Ikke ved svingninger i byggeaktiviteten, slik de fleste eksperter tror, men ved utviklingen av husleier. Når husleier utgjør 30 prosent av kjerneinflasjonen, vil en husleievekst på 6,67 prosent sluke hele rammen for inflasjonen – gitt dagens inflasjonsmål på 2 prosent.
Og dit er vi på vei, noe jeg klandrer sentralbankfolket for å ikke ta innover seg. Jeg har et spørsmål til våre eminente sentralbanksjef:
Kjære Ida, hva gjør du etter at renten er satt så høyt, med kollapsende boligbygging som resultat, at husleiene passerer en årlig vekstrate på 7 prosent som følge av mangel på husvære? Øke renta videre, kanskje?
Løsningen later til å bli at det offentlige må subsidiere, eller bygge, boliger for egen regning.
Jeg overvar Norges Banks årsmiddag denne uken. En stor ære å bli invitert til fornemt selskap, med briljante mennesker. Men i en tid med fokus på elitenes gjøren og laden kunne jeg ikke unngå å legge merke til at ingen var opptatt av boligbyggingens tragedie, noe jeg vil anse for å være et av vårt samfunns aller største utfordringer.
Et tegn i tiden.