Ved unnfangelsen av Skattekommisjonen tok man folks ønsker, drømmer og moral som hogget i sten. Man mistet da av syne at ønsket om å betale skatt også avhenger av at folk føler trenger å vite at pengene går til noe fornuftig. Når Skattekommisjonen utelukkende ser på skattesatser og proveny, så mister man denne dimensjonen.
Skal vi ha en kommisjon som ser på inntektene som skapes er det derfor innlysende at vi også må en også lage en kommisjon som tar for seg utgiftene: Investeringer og konsum. Samt forretningsdrift, omfanget av lobbyisme, kameraderi og korrupsjon i offentlig sektor.
Det å betale skatt burde være en glede da det viser en vilje og evne å gi tilbake til samfunnet av ens overflod. Og mange føler nok på det, at en skal være takknemlige for at en er så velstilt at en kan gi fra seg midler tilbake til felleskapet . Penger som ellers ville kunne gitt deg og din familie en høyere levestandard.
Men selv i denne idyll er det kjekt å vite at statens midler er vel anvendte. At de ikke går til prosjekter som ansees for å være overflødige, eller at midlene sløses bort på ineffektivitet – og i verste fall på korrupsjon.
Stemmende på Arbeiderpartiet har jeg ofte tatt meg i å tenke på at kostnadene ved å bygge en ulønnsom vindmølle, eller batterifabrikk, ikke bare ligger i selve pengebruken. Men en svir av også politisk kapital.
Ulønnsomme satsinger har en tendens til å bli upopulære i brede velgergrupper. Folk kan miste lyst til å støtte felleskapet, hvis de oppfatter at staten hadde vært bedre drevet, uten disse midlene. I verste fall vender folk seg til populister med sin enkle løsninger om kutt i fellestjenester, investeringer i infrastruktur.
Kostnadene ved retorisk hat kan også være store. Når ledere ber rike mennesker ‘ryke og reise’, deklamerer at høyresiden må knuses, at en må ‘ta de rike’, og i siste instans legger frem sitt hat til vestkantfruer på åpen scene, så er det med på å svekke lysten til å betale skatt.
Stor gavmildhet til kontroversielle utenlandske eventyr, eller overivrig bistand, bygger også forakt for skatteinnkreving fra velgerskarer som ikke deler denne eventyrlysten.
Når vi nå går inn i krevende tider, med økende krigsfrykt i befolkningen, er det viktig at ledere maner befolkningen til fornuftige forsakelser for et samfunn vi alle kan heie på. Men da må også politikerne selv tøyle seg.
Tutti-Frutti har mye å tenke over. Både i det å prioritere klokt og tenke over at deres ordbruk kan påvirke skattemoralen. Ikke bare raljere mot folk som unndrar skatt, men også å fortelle en historie om hvorfor pengene deres kreves for å bygge det norske velferdssamfunnet. Hvor takknemlig vi alle er for at rikinger betaler godt med skatt. En historie som også på en overbevisende måte forteller skattebetalerne at pengene brukes klokt, uten kameraderi, korrupsjon og ulønnsomme prosjekter.
Derfor er det på tide at vi lager en Utgiftskommisjon. Et skatteystem kan ikke lages i et vakuum. Det er bare for dumt å tro at en kan lage et nytt bærekraftig skattesystem uten tanke på hvordan midlene brukes.