Nærmest som om de har vært drept, har boliginvesteringene falt til null (netto) uten at noen er tiltalt for udåden. Vi har mange mistenkte å velge imellom. Inspirert av Agatha Christies bok Mordet på Orient Expressen skal vi her finne morderen.
Enhver mordgåte har en forhistorie, og for dette spektakulære drap velger jeg å starte med begynnelsen av 1980-årene. En epoke godt kjent for de av oss som levde da, og for nye generasjoner takket være den utmerkede TV-serie MAKTA på NRK.
Reiulf Steen får i denne serien et ufortjent dårlig skussmål, da han på denne tid var forkjemper for noe av det viktigste i samfunnet: Boligbygging. Den gang, da han hadde en finger på rattet, var boliginvesteringene netto (;etter at kapitalslitet er trukket ifra), om lag 5 prosent av BNP. Politikerne prioriterte behovene for å bo godt så høyt at omtale av boligbyggingen utgjorde første avsnitt av Nasjonalbudsjettet. Men som vi ser av figuren ble det sterk nedgang i boliginvesteringene som andel av BNP etter at bolig- og kredittmarkedene ble liberalisert.
Så hva gikk galt?
Den første mistenkte i dette mordmysterium er frislippet av boligomsetningen på 1980-tallet samtidig som kredittmarkedene ble liberalisert. Bankene fikk låne ut så mye de ville. Boligprisene skjøt i været, noe som tiltrakk spekulanter av alle slag som veps til en honningkrukke. Imidlertid sviktet oljeinntektene da vi trengte dem som mest og den nye regjeringen Brundtland så seg i 1986 nødt til å trekke i det økonomiske håndbrekket, med knall og fall i boligprisene som resultat. Kriseårene 1989-1992 medførte at utallige små og store håndverkerbedrifter gikk over ende, med en årelating av kompetanse fra byggenæring som resultat. Evnen og lysten til å bygge boliger fikk nær sagt varig mén, med en gradvis forslumming av håndverkerfagene. Frislippet av øst-europeisk arbeidskraft på 2000-tallet bidro til en midlertidig høykonjunktur for boligbyggingen, men da med fortsatt nedgang for norske håndverkere. Og nå som utledningene har dratt hjem sitter vi igjen med en desimert byggebransje.
Den andre mistenkte er reguleringer. Motsatt av hva folk tror så er ikke leietagere flest tjent med at det er strenge regler for utleie, hvor det er vanskelig å kaste ut leietagere som ikke oppfører seg ordentlig. For da blir også utleierne mer forsiktig med å leie ut, og unngår sårbare grupper som er troendes til å skape problemer. I siste instans bygges det færre utleieboliger.
Den tredje er sentraliseringen, med sterk rasjonalisering av landbrukssektoren og industrien. Hurra for at vi blir mer produktive og skal drive med kontorarbeid, men disse næringsendringer virker til å sentralisere befolkningen, noe som overflødiggjør boligbyggingen i utallige vakre bygder og småbyer. I storbyene bor man tett, noe som gir mange motstandere av ytterligere fortetting. Her tar det lang tid å få regulert ferdig nye boligprosjekter.
Den fjerde er nye tekniske krav som kunden ikke er villig til å betale for. Når samfunnet ønsker seg nye bomberom kan en ikke vente at barnefamilier skal betale for dette. Og når boligkjøperne må betale for denne del av forsvarspolitikken hvis de skal kjøpe nytt, så velger de heller brukt.
Den femte er dyrtida med tilhørende skyhøye renter. Riktignok ga veldig høyere renter litt lavere KPI-målinger i en periode, men over tid vil manglende boligbyggingen drive opp husleiene på de bare så altfor få boliger som da blir tilkommende utleiemarkedene våre.
Den sjette drapsmistenkte er kredittforskrifter som er så stramme at familier vanskelig kan låne nok til å kjøpe nye boliger i byene. Nye leiligheter som lanseres i Oslo koster nå gjerne 10 millioner kroner, noe de færreste barnefamilier kan låne opp gitt at du skal ha maksimalt fem ganger din inntekt i lån.
Alle de seks mistenkte satte en kniv i ryggen på boliginvesteringene. Den feilslåtte kredittliberaliseringen på 1980-tallet, bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, konkursbølger med frisleppet av øst-europeere, forslumming av håndverksfagene, velintenderte men skadelige husleiereguleringer, feilslått pengepolitikk, samt strenge kredittreguleringer bidro alle til drapet på boliginvesteringene.
I Mordet på Orient Expressen står privatdetektiven Hercule Poirot foran valget mellom å erklære hans medpassasjerer for drapsmenn eller å si at morderen sikkert var en eller annen fremmed som kastet seg av toget etter at udåden var gjort. Det er vel den løsningen våre mesterdetektiver i media også har valgt: Ingen myndigheter kan klandres for at boliginvesteringene døde.
Kanskje det er noe i det? For den virkelige drapsmannen er Stortingets passivitet. Vi har nylig hatt et Storingsvalg hvor ingen politiske partier foreslår noe annet enn knapper og glansbilder i boligpolitikken. I det nye Storting finnes det ingen Reiulfer.
Så spør du meg er det Stortinget som er drapsmannen på boliginvesteringene, der rikspolitikerne nedprioritere boligbyggingen til fordel for å bruke penger på nær sagt alt annet. Rikspolitikernes innsatser på den internasjonale arena, eller i etablering og drift av industrianlegg er av tvilsom verdi. Det alle kan enes om er at det er bare Stortinget som kan sette fart på boligbyggingen.
Lav boligbygging gir også dårlige vilkår for den oppvoksende slekt til å formere seg. Gutter som aldri kommer seg ut av barnerommet får ikke ligge, får ikke barn, og føler at de lever i utenforskap. Fremmedgjort fra velstående kompiser hvor pappa blar opp de nødvendige millioner til boligkjøp. Det ender med at vår manglende evne til å føre en fornuftig boligpolitikk desimerer den norske befolkningen.
GRRR!!! Jeg kan bli noe så heitrande føøørbanna!
Men vent nå litt, hvem er det som velger våre politikere? Det er trist å si det, men det er oss velgere som må ta skylda for den tragisk lave boligbyggingen. Det er jo tross alt vi som velger våre stortingsrepresentanter.
LO har her også en jobb å gjøre i å be om at myndighetene prioriterer boligbygging i de offentlige budsjetter. Slutt med romantiske, hjelpeløse, småkorrupte industrisatsinger og sats heller på det folk trenger: Gode boliger. LO trenger heller ikke redde verden. Den er stor nok til å klare seg selv.
I dag står vi en situasjon hvor bruktboligprisene er altfor lave til at det lønner seg å bygge nytt. Da blir det heller ikke mange nybygg. Her trengs det noen som ikke bare tenker på profitt.
Derfor vil jeg slå et slag for at staten bør opprette et boligselskap hvor det bygges store, fine familieboliger som både nye og gamle landsmenn kan ta i bruk. LO har her en formidabel oppgave å ta tak i!