Tilbake fra den deiligste ferie som tenkes kan i Sør-Italia, er det betimelig å reflektere over kontraster mellom hvordan Norge og Italia har valgt å organisere sine arbeidsmarkeder, og dermed våre markeder for omsetning av varer og tjenester.
For det første har Italia enda mindre av noe som ligner på pioneer-ånd med samhold, dugnadsånd, evne til forsakelse og ærbødighet overfor autoriteter enn vi har i Norge. Det viktigste limet det italienske samfunnet i dag har er pensjonssystemet og fotballaget. En skjør binding da statsfinansene er like elendige som landslaget i fotball for tiden er!
For det andre er arbeidsmarkedet porøst, med en stor uformell sektor hvor ikke minst mafiaen hjelper til med å forsyne viktige næringer med billig arbeidskraft. Så det er en god grunn til at fantastiske grønnsaker er billigere i Italia enn i Norge, selv med en kronekurs mot euro på nær 12. Den italienske landbrukssektoren tar i bruk store mengder av indere som jobber for 30-40 kroner timen i sterk hete, opp til 10 timer om dagen. Helt i strid med italiensk arbeidsmiljølov og krav til minstelønn.
Markedskreftene tar her makta fra politikere, ved å bryte de rammer som er satt for å beskytte arbeidere og reguleringer for salg av arbeidskraft. Det later heller ikke til at befolkningen lar seg engasjere, selv om de forstår utmerket godt hva som foregår. Italienere flest bare lukker øynene for slike lovbrudd. Og vi i Norge er storforbrukere av italiensk mat, uten å skjenke inderne en tanke.
Ei heller om vi skulle feriere i New Delhi. Også i vårt konsum av tjenester i utlandet tyr vi til billig utenlandsk arbeidskraft. Når vi ferierer i fattige land syntes vi det er litt søtt når en tolv-år gammel gutt kommer til bordet vårt for å ta vår bunnskrapte tallerken før den neste rett serveres. Cute kid!
Utnytting av arbeidsfolk er selvfølgelig ikke noe den jevne italiener ønsker, men Italia av i dag har så sterke økonomiske og demografiske utfordringer at det blir nødvendig for å forsøke å opprettholde en livsstil som de er født og oppvokst i. En livsstil de ønsker å videreføre til nye generasjoner. Med mange års svak lønnsvekst bak seg har ikke den italienere flest kampvilje for de utenlandske arbeidernes rettigheter, og bedre lønn, med dyrere grønnsaker som resultat. Italienske familier har da også i mange år hentet hjemmehjelp fra Romania, et langt fattigere naboland med mange språklige fellestrekk, men uten at rumenerne i hjemmehjelpens tjeneste får noe som ligner på italienske gasjer.
Italia er ikke unikt, egentlig bare et eksempel på hvordan alle arbeidsmarkeder, så også det norske, fungerer. Noen sitter i faste, trygge stillinger, mens andre har en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Og via vår import henter vi varer fra utlandet som like gjerne kan være lagd av barn eller politiske fanger som av fagorganiserte arbeidere.
Vest-Europas suksesser har alltid vært bygget på rikelig tilgang med billig arbeidskraft fra andre regioner. Det romerske imperiet var i sin storhetstid bygget på rikdommer man sugde ut fra hardt arbeidende mennesker i Midtøsten, fra datidens Tyrkia og Egypt. Med Oppdagelsesæraen og koloniårene frem til første verdenskrig bare fortsatte disse tradisjoner. Tradisjoner som holdes i hevd den dag i dag takket være internasjonal handel, global turisme og investeringer.
De indiske arbeiderne i Italia, som så mange andre utlendinger i den uformelle sektor, er smertelig klar over hvor hardt de utnyttes, og vil gjerne ha ordnete arbeidsforhold. Men får de valget mellom å reise hjem, eller å bli i Italia, aksepterer de heller sin trelldom i EU.
Det samme kan en si om cruiseindustrien. Under vannlinjen til de store cruisebåtene som seiler med turister, mange av dem pensjonister, bor og jobber det tusenvis av underbetalte mennesker hentet fra hele verden slik at du kan få servert din paraplydrink for en billig penge. I virkeligheten er mange av de store funklende nye, luksuriøse cruisebåter for slaveskip å regne.
Med sin ekstremt billige arbeidskraft er selvfølgelig cruise en sterkt voksende industri. På beddingene rundt omkring i verden ligger det ved inngangen til 2025 bestillinger for 550 milliarder kroner i nye skip.
For noen år tilbake foreslo jeg at vi burde ta i bruk cruiseskip, og deres utenlandske bemanning, for å kunne bedre velferdstilbudet rundt omkring i Norge. Det er jo bare å fortøye skipet til hvilken som helst havn i Norge så kan innbyggerne nyte tilbud fra hele verden. Slikt blir det bråk av!
Poenget mitt var, og er, imidlertid at bruk av arbeidsinnvandrer egentlig er to adskilte spørsmål – pris og volum. Gitt at vi lever i en verden hvor utallige arbeidere kunne tenke seg å jobbe i Norge noen år – eller for nordmenn i utlandet – kan vi drøfte hvor mange vi vil ta i bruk og deres avlønning som to separate spørsmål.
VM Alpint Narvik i 2029 krever cruiseskip som midlertidige, flytende hotell-, restaurant- og servicetilbud. Det blir interessant å se om norske arbeidsbetingelser blir gjeldende om bord, mens de ligger til kai.
En kommer tilbake til spørsmålet om folk skal få lov til å handle fritt, også med sin egen arbeidskraft, eller om staten skal bestemme over bruken av din kropp. For å bøte på vår dårlige samvittighet har LO et interessant forslag, nemlig det å kreve at mannskapet på cruise-skip som seiler til Norge skal ha norske lønninger for de dagene og timene skipene er i norsk farvann.
Rederiene kvier seg for å gå med på en slik ordning. Heller ikke kystfolket lar seg begeistre, da det er fare for at mange norske kystsamfunn mister skipsanløp hvis kostnadene ved å innføre en slik ordning blir for store for de søkkrike rederne. Derfor er det stor lokal motstand mot slik raushet overfor noen av den vestlige verdens dårligst betalte arbeidere.
På et besøk i Ålesund traff jeg nylig på horder av tyske turister som bodde om bord og fikk sin forpleining og underholdning på to gigantiske cruiseskip som lå til kais. Tusenvis av latterlig (eller tragisk) lavt betalte arbeidere står på pinne hele døgnet for at disse turister skal kunne leve i billig luksus på bryggekanten, mens de reiser langs kysten vår.
Våre fotballhelter er ikke stort bedre. Da den sympatiske, verdenskjente og steinrike fotball kommentator Gary Lineker, som er WOKE så det holder, lanserte sin nye skjorte til 600 kroner, kom det frem at den ble sydd av unge jenter i Bangladesh for 5-6 kroner timen. Jenter som bodde kummerlig rett ved siden av fabrikken de sliter seg ut i. Nok en gang vil økonomer i Bangladesh påpeke at det er bedre de får denne type arbeid enn at de går ledige (med sult som resultat). Men det er fortørnende at det ikke er mulig å få til avtaler hvor det som i praksis er våre arbeidsfolk i Bangladesh får en mer anstendig lønn.
Det illustrerer også problemet med graden av utnytting arbeidskraft og fordelingen av overskuddet som arbeidet skaper. Det gir meg også noe å tenke over der jeg spiser de saftigste tomater og meloner sittende i en italiensk strandstol med noe godt i glasset.
Og ikke minst får det en til å tenke på hvorfor vi aksepterer varer som lages av mennesker som jobber under slaveliknende forhold – bare de er utenfor syne. Vi syntes det er helt greit i Syden eller på en cruisebåt, men blir svært så opprørte over at avvik fra normale heltidsjobber her hjemme. Forskjellen er selvfølgelig at de underbetalte arbeiderne i cruiseindustrien, i åkrene eller i Bangladesh sin tekstilindustri, ikke er synlige for norske livsnytere. Ei heller utgjør de en direkte trussel for trygge, norske arbeidsplasser.
Mange selskaper føler et ansvar for å sikre at også deres underleverandører har anstendige arbeidsforhold, og skryter av det. For eksempel har flyselskapet Thai Airways en anti-slavery statement på sin web-side. Så er det opp til oss kunder å belønne slike selskap med våre kjøp.
Skal en diskutere endringer i økonomisk politikk, kommer en ikke unna å ta inn over seg at økt oljepengebruk med nødvendighet kommer til å øke importen av varer og tjenester. Også av goder som ofte produseres av barn og underbetalte arbeidere, med mindre vi følge nøye med på alle ledd i produksjonsprosessen, uansett hvor de øde åkrene og nedslitte fabrikklokalene måtte ligge.
I senere år har nordmenn blitt mer og mer glad i å reise til fattige land. Vi kan gjerne si at hovedmotivet er å lære andre kulturer å kjenne, men en kan ikke unnslå at det også er utrolig deilig å spise gourmetmat på en sandstrand i et fattig område av verden til en brøkdel av prisen av hva det ville ha kostet her hjemme. Og ja, du spiser billig ene og alene fordi lønna til arbeidsfolka er ekstremt lav.
Offentlig sektor kan også kjøpe tjenester i utlandet. Innvendingene mot å kjøpe utenlandsk arbeidskraft i utlandet er imidlertid mange:
-Utnyttelse. Hvis vi for eksempel kjøper helsetjenester som utføres av lavt betalte personer i fremmede himmelstrøk, vil vi utnytte dem. Selv om alternativet til de innfødte skulle være mindre arbeid til lav lønn (eller å måtte leve som ‘edel vild’) er det under vår verdighet å kjøpe tjenester på denne måten. Litt merkelig at vi ikke tenker slik om varene vi kjøper på Ikea, eller gleden vi har med å ta en cruiseferie, men sånn er nå en gang livet.
–Svekket markedsmakt for norsk personell. Åpner vi for å kjøpe tjenester i utlandet vil det svekke konkurrerende norske arbeidstageres mulighet til å få lønnstillegg.
– Bygdeutviklingen vil rammes. I mange norske bygdesamfunn er den lokale skole, helsestasjon, eller det lokale fengsel en svært så viktig arbeidsplass.
– Familier vil brytes opp, hvis gamlinger blir sendt til andre siden av kloden for å pleies. På den annen side har norske sjøfolk i alle år måtte leve lengre perioder i utlandet. Det nye nå er at det gjelder pensjonister.
– Samfunnene der ute endres. Ja, de får mer penger, men det at mange av deres dyktigste innbyggere forsvinner for å jobbe langt vekk fra landsbyen de kom fra, endrer også dagliglivet der. Fra den indiske delstaten Kerala sendes eksempelvis millioner av menn til Gulf-statene for å jobbe, noe som gir store inntekter som sendes hjem. Men Kerala blir slitende med meget lave fertilitetstall, da menn og kvinner i sin beste alder er borte det meste av året.
Akkurat hvor mange utlendinger vi trenger i vår tjeneste vil avhenge av hvordan nordmenn velger å leve ut våre stadig lengre liv. Og ikke minst hvor rasjonelle vi velger å være i vår arbeidspolitikk. Noe av vår menneskelighet kan gå tapt i det vi innlemmes i verdensmarkedet for arbeidstjenester. Derfor vil mange nordmenn heller akseptere en lavere levestandard fremfor å ta billig utenlandsk arbeidskraft i bruk på norsk jord, eller i norske havner. Det står om våre verdier. Vår kultur.
Eller som det heter i en gammel Bob Dylan låt (Tangled up in Blue):
-Then he started trading in slaves, and something inside of him died.