Lite påaktet, men svært så viktig for Norges sikkerhetspolitikk, er Russlands desimerte rolle i internasjonale spørsmål. Med redusert status i verdenssamfunnet følger det også fare for at Russlands aggresjon kan tilta i nord-områdene.
Sovjet Unionen hadde i alle år et vidstrakt nettverk av internasjonale allianser. Etter at denne foreningen av 15 republikker under kommunistisk styre kollapset i 1991, har Russland gradvis forsøkt å bygge opp noe av den samme innflytelsesfære som Stalin & Co etablerte. Moskva drømte om å lage et russisk motsvar til britenes samveldeland, hvor de andre x-republikkene underordnet seg Russlands interesser. Selvbildet til russere flest var at det var helt naturlig at Moskva dominerte sine naboland.
Så hvordan går det med Russlands venner?
Først et tilbakeblikk. I 1991 våknet 25 millioner russere som utlendinger i 14 republikker som nå var blitt selvstendige fra unionen av sovjetiske republikker. De var fastboende med sine familier utenfor hellige mor Russland. Ganske raskt fant de tre baltiske stater, Litauen, Estland og Latvia, sin naturlige plass blant de vesteuropeiske samfunn.
Men Russland hadde fortsatt håp om å holde de andre republikkene som underordnete samarbeidsland, både når det gjaldt handel, migrasjoner og alle former for utenrikspolitikk.
Etter invasjonen av Ukraina i 2022 fikk imidlertid de fem stan-ene (Kasakhstan, Usbekistan, Kirgistan, Turkistan og Tajikistan) kalde føtter og har siden vendt seg stadig mer mot India og Kina. I håp om at ikke de er neste holdeplass for Russlands fortsatt fryktinngytende krigsmaskin.
I vest er det ikke stort bedre. Moldova, med sin russiske utbryterrepublikk Transnistria på slep, antas snart å søke om fullverdig EU-medlemskap. Og er det en ting folk i Georgia har lært av Putins krig, så er det at livet under russisk åk kan være farefullt. Også der er det mange som drømmer om medlemskap i EU. Det meldes om befolkningsnedgang i Kaliningrad etter at Russland sendte unge menn herfra inn i den sikre, ukrainske død.
Enn så lenge har Putin grepet om den politiske ledelse i Belarus. Men landets president Lukasjenko, er godt voksen (71 år) og landets geografiske plassering – langt mot vest – tilsier at det før eller siden også løsriver seg fra russernes kontroll.
Også utenfor Europa svinner russernes makt og innflytelse.
Moskvas viktigste allierte i araberverdenen, Syria, har skiftet regime, og det teokratiske regime i Iran sliter med den verste økonomiske krise i manns minne. Ved inngangen til 2026 var det gamle Persia plaget av tørke, svake oljepriser og hyperinflasjon. Wagner-Groups afrikanske forretningsimperium er på sin side kraftig redusert etter at dets leder Prigozhin ble tatt av dage.
Situasjonen i Latin Amerika er like dyster for russerne. Hele kontinentet ris av en kraftig høyrebølge, mens de to russiskvennlige landene Kuba og Venezuela er på fallittens rand.
Skulle Venezuela få et skifte av regime til et moderne vestlig styresett, kan Russland rammes av et nytt sjokk: fall i oljeprisene. Venezuela antas å ha om lag 18 prosent av verdens oljereserver, og skulle et nytt USA-vennlig regime se dagens lys, vil de kunne pumpe flere friske millioner av olje per dag inn i et verdensmarked som allerede antas å ha et betydelig tilbudsoverskudd. Olje og gass er fortsatt Russlands viktigste eksportnæring og den største bidragsyter til statskassen. Kollapser oljeprisene vil russerne flest merke det raskt.
Analytikere er redd for at en aggressiv Putin snart vil angripe oss i nord. Mer sannsynlig er det at Russlands finansielle stilling blir så svak at også beboerne i Moskva og St. Petersburg får store økonomiske problemer. Mange russere har den statsfinansielle konkurs i 1998 friskt i minne. De er troende til å trekke penger ut av banksystemet for å hindre at de blir rammet av den bankkrise de selv fremprovoserer med sine uttak.
Hva er Norges rolle i denne urolige verden?
Den er ikke å ta tak i problemer i fremmede himmelstrøk. Vi må holde oss langt unna spennende samfunn som Kuba og Venezuela. Selv om deres varme klima, vakre kvinner og spennende kulturer kan friste de fleste skandinaviske jetset-sosialister.
Nei, jeg tror vi bør konsentrere våre fredsbevarende innsatser på å hjelpe alle nordiske og slaviske folkeslag bli venner igjen, etter at kanonene og dronene på den ukrainske slagmark har stilnet. En tung, vanskelig og langvarig jobb som våre mange eksperter på fredsskaping har noe å bidra med. Dette er tross alt folk som står oss nærme og som vår sikkerhet vil avhenge av.
Dagens geopolitiske uro krever at også Norge begynner å spille realpolitikkens spill, og slutter med teatralsk amatørdiplomati i fremmede himmelstrøk. Norske diplomater har store nok utfordringer i nord-områdene.