I den tilspissede strid mellom verdens to supermakter står Europa i den vanskelige posisjon at kineserne dumper sin overskudds produksjon i våre markeder samtidig som amerikanerne reduserer våre eksportmuligheter.
Men EU er på langt nær uskyldig når det gjelder det å overbelaste verdenshandelen med sin egen overproduksjon. De fleste europeiske land, så også i Norge, har en eksportdrevet modell for økonomisk vekst, hvor man bejubler de som skaffer valuta til landet, mens man rasjonerer helse- og sosialtjenester som kunne ha gitt en tilsvarende innenlands forbruksboom.
Særlig Tyskland har hatt enorme eksportoverskudd med tilsvarende behov for å plassere i dollar, yen og pund i finansmarkedene. Det tas for gitt at andre land ønsker å forgjelde seg tilsvarende og se sine eiendommer og aksjer kjøpes opp.
Håpet foran 2026 er at EU skal få mer egengenerert vekst blant annet ved økte forsvarsutgifter. Men EU har allerede formidable problemer med statlige underskudd og ekstrem gjeldsoppbygging i enkelte av sine medlemsland. I dag har land som Belgia og Frankrike statlige budsjettunderskudd nær 6 prosent av BNP. Med allerede formidabel statsgjeld står landene i fare å miste kredittverdighet med stadig økende rente på sine nye statslån. Dette med mindre den europeiske sentralbanken skulle kutte sine renter, og dermed rentene for alle land.
Gjeldsproblemene er like store, men helt annerledes i EU enn i USA og Kina. Kina har havnet i en deflatorisk verden de selv har skapt ved sine massive overinvesteringer. Regionene vil slite med å finansiere seg uten inntekter fra eiendomssektoren, hvorpå staten i siste instans må ta over gjeldsbyrdene. USA, på sin side, har ikke de samme forpliktelser for delstatenes økonomi, men har løpende underskudd på statsbudsjettet motsvarende 6 prosent av BNP. I Europa har man et fragmentert finansmarkeder hvor hver og en nasjonalstat må ta ansvar for sine egne finanser.
Problemet er imidlertid at et land som Frankrike ikke klarer å få skikk på sine statsfinanser. Trolig regner de fleste franske politikere med at det europeiske fellesskapet vil ta regningene hvis det skulle bli påkrevet. Hellas var like ille eller verre ute tilbake i 2013. Grekerne nektet å rydde opp før de ble truet med utkastelse fra EU. Frankrike er imidlertid for stor til å kastes ut. Den økende fare for fransk insolvens bør derfor bekymre alle skattebetalere i EU, samt norske tilhengere av norsk EU-medlemskap.
Det er en skjebnens ironi at franskmennene som kritiserte amerikanerne for den ‘uhyrlige urett’ det var å kunne misbruke dollarens stilling til å leve over evne, nå gjør akkurat det samme.
En skal ikke se bort i fra at enden på visa blir at man må myke opp det europeiske felleskapet, noe som vil være det motsatte av hva de fleste eksperter foreslår. EU har bare ikke finansiell styrke, eller disiplin, til å lage sin egen superstat.
Problemer med statsfinansene vil neppe utløse noen finanskrise i europeiske banker med det første. De har blitt langt mere solide og bedre drevet enn de var i 2008. Men den økonomiske veksten i hele EU vil presses av kombinasjonen av internasjonale utfordringer og statsfinansielle vansker.
Det er derfor ikke bare av hensyn til Ukraina at EU ønsker å ta i bruk frossede russiske midler. Ved å overføre rundt regnet 2 500 milliarder kroner av russiske innskuddsmidler fra europeiske banker til Ukraina lettes den finansielle byrde for europeiske nasjonalstater, som ellers måtte ha hostet opp de nødvendige overføringene som er nødvendig for å holde drømmen om et fritt og uavhengig Ukraina i live.
Uansett vil integreringen av fattige naboland til EU bli en tung økonomisk bør for Vest-Europa. Håpet er at Russland på en eller annen måte velger fred fremfor vedvarende voldelige konflikter med sine naboland i vest. Noe som foreløpig har vist seg å være en uoppnåelig drøm.
Russlands finansielle posisjon er imidlertid langt svakere enn da landet gikk til krig i 2022. En kan nesten spørre seg om landets finanser har fått varig men. Store midler har så langt vært brukt til å føre krigen, men staten har også pådratt seg langvarige økonomiske forpliktelser i form av trygder og medisinutgifter til hundretusenvis av skadde menn. Arbeidsstyrken reduseres også av de drepte, de utvandrede og på litt sikt av den sterke nedgangen i antall fødsler som man har sett i det siste. Holder fødselstallene seg på dagens desimerte nivåer vil den russiske yrkesbefolkningen mer enn halveres frem til år 2100.
Hele nedgangen, og mere til kommer i den hvite slaviske befolkningen. Minoriteter i Dagestan og Tsjetsjenia har fortsatt høye fødselstall. Deres posisjon vil derfor gradvis styrkes, og en skal ikke se bort ifra at de en vakker dag søker uavhengighet.
Energiprisene kan spille en avgjørende rolle. Putins popularitet er helt avhengig av han har en brukbar oljepris som kan finansiere den russiske stat. Oljeprisene har sunket på de internasjonale markeder fra i fjor i til år, og de færreste analytikere venter noen snarlig opptur. Så lenge Russland rammes av sanksjoner må de også selge energivarene sine til rabatterte priser.
Nå som olje og gass fases ut i mange land, er det fare for at Russlands viktigste eksportinntekter aldri vil bli som før. Det har blitt et munnhell å si at Kina ikke rekker å bli rikt før det blir gammelt. Men Kina har verdensledende teknologiske industrier som skaper enorme handelsoverskudd. Verdens største valutareserver, som fylles på med mange hundre milliarder av dollar hvert eneste år, har de også. Russlands reserver er små og fallende. Nylig iverksatte Kremlin salg fra landets gullreserver for å finansiere krigen.
Før eller siden vil freden senke seg på ukrainske krigsmarker. Mange vestlige eksperter frykter at Russland da vil kaste seg ut i nye militære eventyr.
Like sannsynlig er det at Russland imploderer. Et kaotisk Russland med sine atomvåpen er imidlertid heller ikke noe hyggelig fremtidsvisjon.
Russland i fred vil også få et keynesiansk problem med konjunkturene. Over én million soldater skal vende hjem og forsøke å finne seg til rette i det sivile samfunn. Nedbyggingen av militære styrker er som regel en deflatorisk prosess hvor arbeidsledigheten stiger og folk øker sin forsiktighetsparing. Noe som i sin tur forverrer ledigheten. På 1990- tallet bidro disse prosesser ikke bare til å destabilisere den russiske økonomien, men også det skjøre demokratiet som man hadde under president Yeltsin. Noe lignende kan skje igjen mot slutten av dette tiåret idet Putins regime ebber ut.
Et fritt Ukraina vil trolig bli en suksessrik, demokratisk utpost av Vest-Europa og dele dets verdier. Med tid og stunder vil Belarus få samme skjebne. Da tar det ikke lang tid før folk i Moskva og St. Petersburg undres på hvorfor ikke også Russland kan bli et demokrati. Russlands skjebne er på ingen måte avgjort.
En fred kan imidlertid gi russisk økonomi et dødelig slag på en velkjent måte og det ved en kollaps i energiprisene. Sist gang Russland gikk konkurs var på slutten av 1990-tallet da oljeprisen falt under 15 dollar fatet. Allerede nå spår meglere at oljeprisen vil falle under 60 dollar fatet neste år. Verre kan det bli hvis en varig fred skulle innebære at alle sanksjoner mot Russlands energieksport blir fjernet, med en flom av billig russisk olje og gass som resultat.
En kan i det hele tatt spørre seg om Putin var Russlands langsiktige økonomiske situasjon bevisst da han iverksatte denne krigen. Landet har ikke-finansielle muskler, eller befolkning, til å kunne forbli en stormakt på linje med USA eller Kina. Spørsmålet for russerne er det samme som det har vært etter Sovjetunionens fall i 1991: hvordan tilpasse seg til fremtid som en annenrangs stat i en stadig mer fragmentert verden.
En skjebne de har til felles med et annet fallert imperium: Storbritannia.