Det er egentlig veldig hyggelig å være norsk makroøkonom. Hadde lunsj forleden med Renterådet, en gruppe makroøkonomer, drevet av nettstedet E24. En fin brainstorming ble det. Alle hadde gode innspill til norsk økonomis fremtid. Mitt bidrag til seansen er basert på DEL 1-5 av denne serien med blogginnlegg.
Det er litt på moten å bli veldig bekymret for Norges fremtid. Norge står da også som Kina foran en overgang fra en investerings- og eksportdrevet økonomi til å satse på norsk konsum. Her er vi i samme båt som kineserne.
Det å høre Jonas Gahr Støre i valgkampen snakke begeistret om batterifabrikker er bare et ekko av Xi Jinping. I motsetning til Kina later det imidlertid ikke til at Norge ønsker å subsidiere denne virksomheten. Derfor blir det lite av den i Norge. Første punkt i Arbeiderpartiets plan for Norge er da også det samme som kinesiske økonomer anbefaler for sitt hjemland: Økt kjøpekraft for folk flest.
Men også vi leter etter ‘nye produktive krefter’ for å bruke det marxistiske slagordet. En kunne ha tenkte seg gruvedrift på havbunnen som en mulighet for å skape en ny industri som kan genererende valutainntekter, men dette er politisk vanskelig. Mmhh, hva ellers har vi å ta oss til? Nei, det er vanskelig å se noe som kan erstatte gulvkalven i Nordsjøen når det gjelder nye valutainntekter.
Men kanskje er det på tide å droppe den eksportdrevne, investeringstunge vekstmodell som Norge og Kina har basert sine samfunns utvikling på?
Det ser ut som vi har god nok råd. Bare de siste par årene har statens finansielle fordringer økt motsvarende BNP.
Så vi har nok dollar, men hva kan vi bruke dem til?
Jeg vil slå et slag for å bygge ut gode nabolag. Altså fine boområder som flinke folk fra hele verden har lyst til å jobbe i, og selvfølgelig slå seg ned med sine familier. Det faller meg lett å foreslå slikt. Jeg sitter jo og spiser lunsj i et internasjonalt miljø i Bjørvika i Oslo. Et rikt nabolag som alle folkeslag trives i.
Utbygging av gode boligområder burde vært en prioritert oppgave for regjeringen. Denne uke la den fram en plan for å bygge 130 000 nye boliger, men uten noen bevilgninger til å følge opp denne visjonen. Da skjer det fint lite.
Å nå regjeringens mål vil kreve en usannsynlig sterk bedring fra dagens byggetakt. Nybygg koster bare så altfor mye i forhold til brukt. Noe en også ser i markedene for næringsbygg. På toppen av denne tristesse kutter kommunene i sin byggeaktivitet skal en tro Norges Banks siste Regionale rapport. IIgangsettingen av boliger målt i antall kvadratmeter er nå bare det halve av hva det var for 10 år siden:
Byggeindustrien er altså på vei mot krise. Ikke så ille som i Kina, men ille nok for de 250 000 ansatte som jobber med slikt i Norge.
Det må en formidabel snuoperasjon til for at igangsettingen skal øke.
Sukk. For private investorer er bruktboligprisene altfor lave til å rettferdiggjøre nybygg. For mye av næringseiendom, og spesielt for kontoreiendom, er situasjonen det samme. I offentlig sektor har kommunene for dårlig råd til å sette i gang nytt. Og allerede til neste år starter oljebransjen sin evigvarende nedtur. Byggebransjen går altså tørrskodd fra en konjunkturell svikt til kroniske nedgangstider.
De naturlige virkemidlene å gripe til for å stimulere boligbyggingen er rentekutt, lettelser i boliglånsforskriften og kutt i skatter og avgifter. Problemet er at gapet i pris har blitt så stort mellom nytt og brukt i boligmarkedene at det må en destabiliserende sterk boligprisvekst til for at gapet lukkes, gitt at det er vanskelig å få gjort noe med byggekostnadene. Destabiliserende da ved at sterk boligprisvekst kan gi en jappetid hos de som får økt boligformue, men nød hos de som søker bolig. Den kredittveksten som må til for å et slikt omslag er ikke av det slag som Finanstilsynet vil bifalle.
Så her er hva jeg tror vi ender på om noen år: Statlig boligbygging. Et statseid boligbyggerlag som setter opp boliger overalt i Norge som unge familier kan flytte inn i mot å betale en rimelig penge. En slik samling av boliger vil ha en ekstraverdi all den tid den kan samles som en portefølje.
Når jeg foreslo dette under vår lunsj så de andre makroøkonomer på meg som jeg var forrykt. Men det hele dreier seg om hvilket perspektiv du måtte ha. I en idéhistorisk sammenheng er det intet i veien for at råbarka kapitalister kan låne ideer fra rabiate marxister.
Det hele dreier seg om å ha en god samfunnsutvikling. Hvilket av og til krever at en tenker litt utenfor boksen. Så der vi har en markedssvikt – som i boligbyggingen av i dag – er den romsterende makroøkonom på jakt etter en offentlig løsning.
Og for boligmarkedene i dag krever det offentlig eide boligselskap. Forøvrig det samme som trolig vil tvinge seg frem i Kina.
Ja, det var mine bidrag til vår lille samtale under denne lunsj. Det er alltid grunn til å være bekymret for fremtiden, men i siste instans så spørs det ikke hvordan man har det, men hvordan tar det!