For mange idealister er nasjonale stater, med sine patriotiske sanger og feiring av eldgamle provinsielle skikker, bare et forbigående stadium til et felles verdenssamfunn. En idé som inspireres av Karl Marx der han så frem til realiseringen av et globalt kommunistisk paradis uten nasjonal suverenitet. Men nasjonalstaten som organisasjonsform har vist seg å være mer slitesterk enn som så.
I moderne tid tar debatten om vi er nasjonalister eller internasjonale borgere ulike former. Daværende statsminister Theresa May sa det slik under debatten om BREXIT:
If you believe you are a citizen of the world, you are a citizen of nowhere. For some, being a citizen of the world is a badge of honour, not shame. But others feel the strongest sense of solidarity with those who share their history, language and common culture. Theresa May (2016).
Og for de av oss som har utenlandsk far eller mor, samt de som har utenlandsk ektefelle og gjerne har bodd noen år i utlandet er det lett å bli litt av hvert: Nordmann, europeer (eller afrikaner, asiat eller latinamerikaner) og en dæsj verdensborger.
Noen vil si at det dreier seg om identitet. Hva er det du identifiserer deg som: nordmann, europeer eller som verdensborger?
Men vi kan ha flere roller. Våre pensjonsmidler og da spesielt Oljefondet er plassert globalt. Her suger vi jo ut utbytte fra nær 9 000 selskaper på alle kontinenter. Våre sparepenger er verdensborgere, mens vi velger i vårt daglige liv å være nordmenn.
Med våre voldsomme satsinger på U-hjelp og internasjonalt fredsarbeid ønsker vi å spille en større rolle på verdensscenen enn det vårt folketall tilsier er naturlig. Vi er velmenende oligarker på den globale scene. Så både når gjelder det å tjene opp penger, og i det å gi dem bort, er vi til en viss grad internasjonalister.
Så også i handelspolitikken er vi verdensborgere fordi Norge lever av å eksportere varer og tjenester over hele verden. For å få mest profitt på vår eksport ønsker vi å selge fritt og globalt. Vi er det også i våre innkjøp. Nordmenn vil gjerne kunne bruke våre midler til kjøp av produkter overalt i verden, slik at vi alle kan nå noe som ligner på våre individuelle Pareto-optimum; ved å handle oss ferdig i de globale arbeids-, vare- og tjenestemarkedene. Andre folkeslags adgang til det norske arbeidsmarked begrenses, mens vi nordmenn bør selvfølgelig få jobbe hvor på kloden vi selv måtte ønske.
Vårt forsvar er avhengig av Pax Americana globalt, med NATO som dens europeiske forgrening.
Også i klimakampen er vi ‘citizens of nowhere’; globale borgere. I klimakampen er vi avhengige av hjelp fra alle verdens land, men kanskje aller mest fra verdens to mest folkerike land; India og Kina. Uten deres hjelp er kampen mot global oppvarming forgjeves.
Europeere ønsker vi derimot ikke å være, ikke enda. Men takket være vårt EØS-medlemskap blir vi gradvis mer integrert i EU. Stadig flere av våre lover og regler styres fra Brussel. Migrasjoner bidrar til at vårt folk blir vevd inn i de europeiske.
Det er i det hele tatt noe merkelig med hvordan mange norske idealister, som er dogmatiske EU-motstandere, ønsker å forbrødre seg med andre folkeslag, bare de ikke bor i Vest-Europa. De er for økte bevilgninger til heroiske forsøk på å bekjempe fattigdom i fremmede himmelstrøk, men motstandere av denne type utgifter til fattige europeere.
Senterpartiet kan tidvis oppfattes å være litt for opphengt i alt som smaker av EU-tilpasninger, men det er nå en gang slik at jo mer vi tilpasser oss EU, desto mindre grunn er det for at vi står utenfor. Uten mulighet til å påvirke reglene vi må etterleve. Med sine valgløfter fremstår Senterpartiet og Fremskrittspartiet som de mest ‘norske’ partier på Stortinget. De andre partiene kan være mer europeere, som Venstre, eller verdensborgere som Arbeiderpartiet tidvis er.
Valg av identitet kan høres ut som et kulturelt spørsmål, men har også enorme økonomiske konsekvenser. Blir nordmenn (i en aller annen fremtid) europeere, og medlemmer av en europeisk nasjonalstat hvor alle stemmer likt mister vi i realiteten Oljefondet. Europeere flest vil jo stemme på å overflytte dets verdier til Brussel.
Nordmenn flest ønsker som nevnt heller ikke å slippe arbeidere fritt inn i landet. EØS-borgere får vi ikke gjort noe med, men de fra andre verdensdeler får pent holde seg hjemme. Det er et pussig skille. Arbeider du i Norge får du selvfølgelig glede av et trygt norsk regime for arbeidsmarkedet. Jobber du med produksjon av varer og tjenester i utlandet, som skal selges til nordmenn, gjelder det andre regler. Disse arbeidsfolka må bare holde seg i utlandet, eller under ripa på et cruiseskip, slik at de ikke forstyrrer vår idyll.
I det amerikanske arbeidsmarked kan konkurransen synes å være umenneskelig hard, med det hyggelige resultat for nordmenn at avkastningen til de som eier produksjonsmidlene blir skyhøy. Det er bra å la sparepengene yngle i samfunn med hjerteråe arbeidsmarked. Her hvor vi selv arbeider og bor ønsker vi derimot å leve mer forsofne liv, polstret som vi er i vår velferdsstat.
Ditt valg av identitet er viktig for diskusjonen av økonomisk politikk. Ikke minst hvem du har som målgruppe. På veien videre vil jeg legge til grunn at myndighetenes fokus er å bedre norske statsborgeres velferd. Det betyr ikke at de gir blaffen i våre internasjonale forpliktelser. Alle disse kan behandles som tilmålte utgifter på statsbudsjettet. Avlat.
Det å kunne få tilfredsstilt sin giverglede er også et høyverdig konsumformål, like godt som hvilken som helst annet. Men når jeg diskuterer hva en skal bruke resten av det offentliges inntekter, etter at gaver til utlandet er gitt, er det relatert til hva som er til det beste for norske statsborgere. Og oss alene!