Det gøyale med kinesiske data er at de er så lite troverdige at du stort sett kan mene hva du vil om kinesisk økonomi uten å få dine arbeidshypoteser knust av empiri.
Stort sett har vestlige økonomer trodd at BNP-veksten har vært overvurdert. Eller som her:
En anerkjent kinesisk økonom Gao Shenwan hevdet nylig at BNP-veksten i senere år trolig har vært overvurdert med tre prosent per år.
Veksten var også trolig avhengig av positive formueseffekter som boligprisveksten ga privat konsum. Nå som boligprisene har vært fallende i 3 år, kan finansielle sparerater i kinesiske holdninger øke, og forbli høye lenge, fordi husholdningene ønsker å ta igjen sin tapte boligformue ved å spare mer. Et tabubelagt emne. Det er en av grunnene til at mange tror at Kinas BNP-tall er for høye. Myndighetene tør ikke innrømme hvor ille det er.
Og det er unektelig den kuuuule varianten det av å være analytiker, det å advare om at myndigheter skjønnmaler situasjonen. Du vet, myndighetene manipulerer deg (there is a conspiracy), men den våkne og heroiske makroøkonom står klar til å avsløre sannheten om de oppblåste tallene.
Imidlertid fikk vi i forrige uke et uventet problem. Offisielle data fra Kina er nesten uforklarlige svake. Her er en liten gjennomgang av tristessen, fra indisk media:
Verst var nok tallene for faste investeringer. Investeringene var tidligere meldt ned 0,5 prosent i årets ni første måneder, men nå ned hele 1,7 prosent i årets ti første måneder. Så enten har vi med revisjoner å gjøre, eller så falt investeringene med et to-sifret tall for oktober alene. Hvem vet?
I helga fikk vi en tilleggsopplysning. Myndighetene har strammet til finanspolitikken, og det så det knaser.
Det høres litt merkelig ut da den keynesianske oppskrift for motkonjunkturpolitikk tilsier at man må øke de offentlige underskuddene i nedgangstider som nå. Kina burde altså ha gitt skatteletter og økt sine offentlige utgifter. Nå ser det imidlertid ut som at spesielt regionale myndigheter spenner inn livreima. Ikke helt ulikt norske bykommuner som Arendal ønsker kinesiske byer å støtte opp under lokalverdiskaping. Og litt som på Sørlandet gikk det helt galt.
De regionale myndigheters støtte var i tidligere år finansiert ved hjelp av langsiktige leasingavtaler av offentlige eide tomter. Som kjent er all tomt i Kina statseid, men det selges bygslingsavtaler med 50 års leierett, som har mulighet for fornying. Siden midten av 1990-tallene har denne type utleieavtaler gitt enorme inntekter til lokale myndigheter. Men i takt med at boligmarkedene har stoppet opp har også inntektene fra slik virksomhet kollapset. Det å bygsle er ikke verdt like mye som før. Kun massive overføringer fra statlige myndigheter har hindret aktiviteten i mange regioner fra å kollapse.
Bakgrunnsteppet for denne lavkonjunkturen er da også de fallende boligmarkedene. Ja, det går bra for eksporten og for mange høyteknologiske næringer, men de klarer ikke erstatte den voldsomme nedgangen i byggingen av bolig og næringsbygg av de fleste slag.
Skal en tro tallene er det faktisk i den ene sektoren som sentrale myndigheter ønsker å kutte investeringene – EV-sektoren – at den øker (+19,7 prosent). Dette fordi regionale myndigheter støtter opp om de nær 150 produsentene av elektriske biler, med fallende bilpriser og store økonomiske tap som resultat. Kanskje er det også håp for Morrow?
Litt som USA på 1970-tallet, Europa noen år senere, og Japan på 1990-tallet, så er det de økonomiske strukturer som er under press. Kina trenger å vende seg bort fra offentlige innblanding i næringslivet, droppe BNP-mål og bare la økonomien utvikle seg i de retninger som dekker befolkningens individuelle valgte behov. Enn så lenge tviholder kineserne imidlertid på sin blanding av kommunistisk samfunnsstyring og private bedrifter som må underkaste seg myndighetenes planer.
I teorien har Kina mulighet til å fortsette sine enorme underskudd i statlige sektorer all den tid kollapsen i boliginvesteringer gjør at sparsommelige kinesiske lønnstagere sparer i bankkontoer som aldri før. Å finansiere store og økende budsjettunderskudd lar seg fint gjøre. Imidlertid kan det virke som om at myndighetene er nervøse for at budsjettunderskudd i størrelsesorden 10 prosent av BNP, med en samlet gjeld i samfunnet på opp imot 250 prosent av BNP, er urovekkende høye. Så selv om statlige underskudd kan økes mer, gitt tilgangen på sparemidler, så ønsker myndighetene å begrense størrelsen på sine gjeldsopptak.
Hvis dette blir veien videre, så kommer Kinas økonomi til å forverres ytterligere all den tid landets inntekter ikke tas i bruk. Kina havner da fort i sparingens paradoks hvor en høy sparerate undergraver omsetningen av varer og tjenester, noe som gjør at produksjonen går ned. Enden på visa blir da økt fattigdom.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi får bare vente og se. Men dessverre får vi nok ikke tall som sannhetsvitne for noe som helst. Det får være en trøst at folk flest fortsatt kan få mene hva de vil om kinesisk økonomi – uten å stå i fare for å bli motbevist.