Den første Stortingsmelding som omhandlet oljesektorens plass i norsk økonomi anbefalte å utvikle oljesektoren, men da uten å forringe alle de andre kvaliteter i norsk samfunnsliv. Men som Rousseau ville fortalt deg så er det ikke lett å forbli uanfektet av det som er vår tids viktigste transformasjon av det norske samfunn:
Veien fra tradisjonelt næringsliv, via oljeeventyret, til å ha kapitalforvaltning – for å finansiere helse og omsorg – som vår viktigste levevei.
Og så får det heller bli til at vi mister noe av vår edelhet, som vi anså som en del av vår sjel, på veien. Vi har alle blitt borgerlige, så også medlemmene av partiene Rødt og MDG samt alle LO-medlemmer. De spiser like mye av Wall Streets frukter som vi andre gjør. Partiet Rødt trekker frem følgende dikt av Rudolf Nilsen i valgkampen i 2025:
Løfte
Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt –
Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry –
Vi som intet lærte
uten bibelens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud –
Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød –
Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.
Men dikteren ville nok ha jublet over Oljefondets suksess, hvis han bare hadde nordmenns skjebne i tankene. Alle nordmenn av i dag har blitt blodsugere på de globale finansmarkeder. En rikdom som vi stadig øker takket vår spareiver.
Sparing som avleirer seg som formue. Nordmenn flest har problemer med å ta det mentale steget fra troen på å leve av industri og vareproduksjon til å erkjenne at vi har blitt et postindustrielt samfunn, som hviler tungt på sine inntekter fra global kapitalforvaltning. Vi liker heller ikke å erkjenne at vi har blitt oligarker som søker innflytelse, fjern og nær, i kraft av vår finansielle formue. Med mindre enn én promille av verdensbefolkning tar vi uforholdsmessig mye plass i internasjonale organer.
Kapitalforvaltning er hardt arbeid, bare av en annen type enn den vi er vant til. Vi må faktisk engasjere oss i debatter med fyrer som Elon Musk, USAs fremste oligark. Vi har også et eieransvar, ikke bare for vår felles formue, men også for millioner av arbeidere verden rundt. Det er ingen andre enn aksjonærene som kan ta det ansvaret.
Men denne rollen syntes vi å være ukomfortabel med når det gjelder vårt eierskap til enorme aksjeposter i Oljefondet. Dessverre for den motvillige oligark så øker imidlertid vår makt proporsjonalt med vår formue. Skal vi ta vår eierrolle på alvor, må vi ta stadig større plass på generalforsamlinger desto flere aksjer vi kjøper.
Da milliardæren Nicolai Tangen ble ansatt som toppsjef for Oljefondet, var jeg ikke kritisk, bare spurte undrende på om Norge var moden for en milliardær som toppbyråkrat. En såkalt ‘self made man’ som neppe ville la seg tøyle av byråkrater fra Blindernskolen (økonomi) eller fra Juridisk fakultet. Internasjonale konflikter måtte oppstå der han har meningers mot, der erfarne diplomater ville tie. For han vil jo noe med sin gjerning. Han søker innflytelse overalt. Slik er han en oligark i Norges Banks tjeneste.
Vel, nå er han der og styrer skuta med vår kollektive utenlandske finansformue. Hans betydning forsterkes av at Oljefondet eksploderer i verdi. Mange utlendinger lytter nok mer til Tangen enn vår egen statsminister. For oljefondssjefen har virkelig potensielt stor makt i styrerom rundt omkring i verden.
Oljefondet griper således også inn på U-hjelpens og Utenriksdepartementets domener. En koordinering her kommer til å tvinge seg frem med årene. Folk på høyt nivå rundt omkring i verden har tross alt ikke så mye tid de kan bruke på nordmenn. Og jo mer Oljefondet tar av tid og plass, desto mindre tid blir det til andre presserende saker Norge er opptatt av. Da statsminister Jonas Gahr Støre var på statsbesøk i Beijing for å møte selveste Xi Jinping, fant jeg ikke en eneste notis om dette i South China Morning Post. Annerledes ville det nok ha vært hvis Tangen hadde kommet på besøk.
I Oljefondet har vi et sette av regler for å ekskludere selskaper som håndheves av et eget Etisk råd. Her kan selskaper som bryter våre regler regne med å ekskluderes, ofte med en betydelig følgekostnad for selskapene det gjelder. For der hvor Oljefondet ekskluderer følger mange norske forvaltere på.
Pussig nok har vi et langt slappere regime i Utenriksdepartementet og i bistandsarbeidet. Vi har gode relasjoner med mange autoritære regimer og vil selvfølgelig aldri drømme å boikotte mektige ledere som Xi Jinping. Uansett hvor ille Uighurene behandles, eller hvor mye kineserne satser på en mulig angrepskrig mot det fredelige demokratiet Taiwan, så har norske myndigheter et desperat ønske om å være beste venner med kommunistene i Beijing.
Så for det utrente øyet syntes det mer enn litt merkelig at Oljefondet boikotter Caterpillar og andre selskaper. Med Etisk Råd feirer vi vår modige idealisme lik en tiåring danser av glede med sin Norway Cup trofé holdt høyt over hodet, uten tanke på konsekvensene. Det føyer seg inn i rekken av etiske dilemma. Norge skal ta i mot, eller lokke til seg, 621 enslige ungdommelige asylsøkere neste år. Intensjonen er de beste, men er det en god gjerning?
Det samme kan en si at vi gjør med vår bistandspolitikk. Folkemord, tortur og etnisk rensing har aldri vært noe hinder for at milliardene triller fra Oslo sentrum til verdens tortursentre.
Kanskje er det på tide å få en mer helhetlig logisk konsistent utenriks- og bistandspolitikk hvor alle ønsker og hensyn underordnes våre forsvarsbehov? George Orwell sa om oligarker at det interresante med dem var ikke pengene de ga, men hvordan de prøvde å påtvinge andre sin måte å leve på ved hjelp av pengegavene. En aktivitet som tiden ser ut til å ha løpt fra.
Norge har lenge forsøkt å være en humanitær stormakt. Ikke i kraft av nordmenns utdanning, kunnskaper eller dype psykologiske innsikt. Nei, vi har penger å gi bort. Derfor blir våre politikere overalt tatt imot med åpne armer. Slik svarer vi til Aristoteles definisjon av en Oligark: En som både har mye penger og en som søker makt og innflytelse.
Det å være eier, med sterk sympati for norske, idealistiske formål, er en kime til fremtidige konflikter. Et eksempel viser hvor vanskelig eierrollen kan være. Våren 2024 valgte Oljefondet å stemme mot en lønnspakke på om lag 500 milliarder kroner som Tesla tilbød Elon Musk. Forslaget fikk imidlertid flertall på generalforsamlingen. Et vedtak som ga et ekstra hopp i Tesla-kursen på 3 prosent, noe Oljefondet tjente drøye to milliarder på. Det er lov å spørre seg om Tangen her prøvde å ta nordiske avlønningsmodeller inn i amerikanske tilstander, uten tanke på hva som var mest lønnsomt for norske skattebetalere. Stemte Tangen i håp om å fornorske arbeidskulturen i Tesla, eller for å sope inn mest mulig penger til statskassa?
Det er også stadig mer uklart hvilken side av bordet Norge sitter på når lønnsveksten til verdens arbeidere skal fastsettes. Jeg ser mange flagg i 1. mai tog som krever økt kjøpekraft for arbeidsfolk, men ingen som krever større utbytte fra internasjonale konsern som kunne finansiere slike løft i Norge. Ingen faner med krav om lockout av amerikanske bilarbeidere slik at deres lønnsvekst ble så lav at norske pensjonister, som tar del i GMs overskudd takket være Oljefondets eierposter, kunne unnes større utbetalinger.
Der hvor venstreradikale politikere heier på store lønnstillegg i utlandet, må de se i øynene at da tar på seg rollen som verdensborgere, fremfor å prioritere behovene til aksjonærene – inklusive 5,7 millioner nordmenn.
Et siste dilemma, som bør engasjere flere økonomer enn undertegnede, er hva utestenging av selskaper fra fondet koster. Oljefondets Etiske råd anbefaler utestenging av et selskap fra tid til annen, uten å regne på hvor mange milliarder vi måtte tape på det. For eksempel kan det å utestenge et våpenselskap som produserer grusomme klasevåpen gi stor suksess på ulike ungdomslag rundt omkring i gamlelandet, men koste mye i form av tapt avkastning hvis våpenselskapet stiger kraftig i verdi på børsen. Enda verre kan det gå hvis land som USA blir forbannet av å se våre folk stigmatisere sine selskaper ved å boikotte dem, med den begrunnelse at dets arbeidere, ledere og aksjonærer er umoralske.
Er det verdt det? Nok en gang er det ingen som tenker på kost-nytte. Man kunne forlange en konsekvensanalyse med tap av avkastning vs. oppnådde gevinster i det etiske arbeidet.
Det er også et farlig spill det å for eksempel ekskludere utenlandske våpenselskap som produserer utstyr Norge trenger for å forsvare seg. Mon tro hva mammaen til en amerikansk soldat, som skal risikere livet i Norge, vil si til sånt?