Kanskje var det langtidseffekter av Covid? Eller har jeg bare blitt gammel?
Uansett har det blitt vanskelig for meg å huske hele dager fra fortidens glade ungdomsminner, ferier eller jobber jeg har hatt. Husker for så vidt noe av alt, men da gjerne knyttet opp mot et fotografi. Gamle foto kan også ha den effekt at de får deg til å minnes ting du den gang kanskje ikke la merke til. Slik denne briljante fortellingen viser.
Men når jeg nå ser på det geopolitiske bildet, på kreditt- og aksjemarkedene, så kommer jeg til å tenke på liknende episoder fra fortiden. Men ikke hele, lange drag av erindringer, bare noen fragmenter.
I storpolitikken minnes jeg naturlig nok ikke München-avtalen i 1938 (så gammel er jeg dog ikke), men jeg har sett noen Youtube-videoer, lest noen kronikker, og tro det eller ei, vant også en bokpremie i en nasjonal essay-konkurranse om andre verdenskrig da jeg var 14 år gammel! Noe jeg definitivt ikke husker noe som helst av.
Mange slår om seg i disse dager med München-analogier når de snakker om Ukraina krigen. Jeg er ikke sikker på om de treffer så godt. Putin er en aldrende mafioso uten noe større prosjekt enn det å gjenreise Russlands-ære. Dens makt er imidlertid borte for godt. Og med sin raskt aldrende befolkning er det heller fare for at landet fortsetter å skrelle av enn at det utvider seg videre etter at freden senker seg på de ukrainske slagmarker. Befolkningene i både Tsjetsjenia og Dagestan ønsker å frigjøre seg fra det russiske åk. I øst havner stadig mer av næringslivet på kinesiske hender. Vi har lett for å glemme at mye av de østlige områder i Russland ble ranet fra Kina på 1850-tallet. Mange kinesiske nasjonalister vil gjerne ha dette tilbake.
Uansett er det ikke verdt for Norge å blande seg for mye bort i freden som måtte komme. Vi har nok med å passe på Europas nordflanke. Slik har det alltid vært. Det er bare i nyere tid at stormannsgalskapen i Oslo 1 har tatt overhånd med utagerende, norske diplomater på villspor overalt i verden. Knut Frydenlund burde stå modell for fremtidens utenriksministre.
Finansmarkedene gir på samme måte fragmenter av deja vu.
Den voldsomme børsoppgangen knyttet til AI i høst minner om IT-boblen i 2000. Skjønt den gang, som nå, er store kursbevegelser bare et uttrykk for hvor vanskelig det er å verdsette den økonomiske gevinst ved nye teknologier som kan endevende samfunnet. Den gang som nå må vi regne med at tilfeldigheter spiller inn. Amazon kunne ha gått konkurs i 2000 hvis de ikke hadde tatt opp dyr, langsiktig finansiering rett før IT-bobla sprakk. Også i dag er det vanskelig å vite hvem blir morgendagens børsvinnere.
En sårbarhet som jeg kjenner igjen fra den gang er at børsvinnerne fra i høst ofte er hverandres største kunder. En annen er at de som starter opp i dag har usedvanlig høye, ja gøyale, verdivurderinger med tilhørende stor gjeld. Vi kan bare håpe det går bra for de brave.
Krypto spiller i dag kanskje noe av den samme rolle som kredittderivater gjorde i 2008. I mine øyne har ikke kryptovalutaer noen fornuftig samfunnsfunksjon. Ingen trenger å eie BITCOIN. Det er bare en lek med penger. Men altså en omfattende lek, med enorme beløp på spill. Hva skjer hvis verdiene i kryptouniverset går mot null?
Etter den store vestlige finanskrise i 2008 (DSVFK) tok det flere år før man forsto hvor farlig vi levde i forkant av denne finansielle katastrofe. Først i 2012 fikk man oversikt over det globale ‘skyggebank-systemet’ som hadde utviklet seg i forkant av DSVFK. I dag spiller kanskje Private Equity, Private Credit og Family Offices samme rolle som SIV (Special Investment Vehicles) og alle verdens datterselskaper til bankene, gjorde den gangen. Det er nå mye skjult risiko i illikvide produkter som det er vanskelig å prise og omsette. Der belåningen er tung er konkursfaren høy og økende.
Den viktigste podcast du bør høre om slike spørsmål denne helg er et intervju med kreditt-guruen Jeffrey Gundlach. Gjør lommeboka di denne tjeneste!
Ikke vet jeg hvordan det kommer til gå. For noen år tilbake komme det en meget innflytelsesrik bok ‘This time its different’, hvor en hånet de som trodde historien ikke gjentok seg.
Jeg vil konkludere mine studier av finanshistorien annerledes. It’s always different. Fortiden gjentar seg aldri. Men det er fragmenter av fortiden som minner oss om dagens utviklingstrekk. Og de bør vi merke oss.
Min prognose denne lørdagsformiddag er, for hva det måtte være verdt:
Det blir fred i Ukraina før jul.
Russland havner i store interne vansker som vi må fortsette å ruste oss mot. I den grad Russland skulle angripe oss skyldes det vel så mye dets interne vansker som noen storslått strategi.
Inflasjonen er døende. Prisene på mangt og meget vil falle og rentene kommer kraftig ned. Det er fare for statsfinansielle vansker i mange land i kommende år med mindre realrentene blir negative.
Ganske så sikkert får vi en serie ‘skandaler‘ på børsene, med tilhørende opp og nedturer i året som kommer. Slik har det vel alltid vært. Og vil alltid forbli.
Men alt er altså bare fragmenter av det verdensbilde vi måtte ha i vente. Den store joker er og forblir Kina og dets ambisjoner om å vippe USA av pinnen for å kunne bli den nye globale hegemon. Helt uavhengig av børskurser og europeiske militære konflikter så lever vi i farlige tider for det globale samfunn.
Men det nytter ikke å gjemme seg under senga i frykt for fremtiden. Det er bare å spenne seg fast og la din drage fly deg av gårde.