Dagen gryr over Oslo denne fredag hvor Masoud og Wilhelm har hver sine særegne morgenritualer på hver sin kant av byen. Wilhelm, nydusjet og kledd i siste mote, tar sin daglige skål med frukter og bær, drikkende ferskpresset appelsinjuice og havremelk. Snart er han er klar for sin spasertur til Handelshøyskolen BI.
Masoud ligger og drar seg uten noe skole eller jobb og gå til. Mamma er krigsenke, hentet til Norge for kort tid tilbake og alene med fire barn. Han bare ligger og døser om morgenen i en køyeseng han deler med lillebror. Han har jo ingen Ikigai å oppnå. Inntil mamma kommer stormende inn på soverommet og drar av han dyna:
– Når skal det bli noe av deg? Stå opp!
Kanskje passerer de hverandre for første gang i løpet av dagen der Wilhelm haster av gårde til sin skole som bare er et springbrett til videre suksess i livet, mens Masoud, etter at han fått i seg en brødskive eller to, tar T-banen til Oslo S for å drive dank?
Nå skulle en tro at de lever i hver sin verden, men de er en del av det samme marked. Et marked som ligner på det Adam Smith roste, hvor alle kan handle med hvem de vil, hvor de vil og til alle døgnets tider. Men med et unntak. Wilhelm og Masoud samhandler i narkomarkedet. Masoud fordi han desperat trenger penger, mens Wilhelm ønsker seg rus. Ulovlig sådan. Tross alt – han kjeder vettet av seg, og vet at konsekvensene av å bli tatt er små.
Klokken 1600 møtes de under Vaterlandsbrua for å handle seg imellom i Adam Smiths ånd. Wilhelm kjøper kokain som Masoud har fått fra sin langer. Dessverre for dem begge er de under overvåking fra politiet og blir tatt på fersken.
Vilhelm ender opp med en bot og skjenn fra mamma og pappa som ringer ham fra yachten i Cannes. Pappa er forbanna: – Skam deg – ingen Porsche i år!
Masoud kastes i fengsel, med sitt liv lagt i grus. Etter at han kommer ut etter soning, er det helt umulig for han å få jobb eller fornuftige venner. Hvem ønsker å få en dømt narkoselger på sin arbeidsplass, som leietaker, som kjæreste for sin datter, eller sittende i sin stue?
Årene med kokainbruk glir forbi. Wilhelm ved at han neppe får oppleve noe i den virkelige verden, med venner, kjæreste og familie, som kan måle seg med den lykke rusen gir. Han blir et avstumpet, men i samfunnets øyne velfungerende, vesen. En skjebne som går i arv. Også hans barn vil ønske seg overfladiske liv hvor deres sterkeste øyeblikk består av rusens gleder.
Masoud på sin side kommer aldri ut av avhengighetsforholdet til sin langer. Fengselsporten vil forbli en svingdør gjennom livet. En skjebne som også går i arv. Kanskje får han barn? En sønn som besøker han på et hyggelig familierom i fengselet. Også sønnen vil få problemer med å finne en annen vei gjennom livet enn den hans pappa tok.
Aristoteles visjon om at det viktigste et menneske kan gjøre er å bli den beste versjon av seg selv kan en til en viss grad si oppfylles av denne handel med kokain. Wilhelm får ruset seg, mens Masoud får lettjente penger.
Det verste er nok at for ingen av dem er senere stadier i livet representert. Stadier som kan fortone seg som uavhengige mennesker. Når du som tenåring driver med narkohandel, er ikke du selv som 60-åring representert. Og tro meg du er virkelig en helt annen person når du er 60 enn når du er 18. Som narkoman, eller som dopselger, kan alle dine mål for senere stadier i livet legges i grus.
Ditt forbruk av narkotika i dag har store ringvirkninger. Bruker du mye av det, reduseres din evne til å jobbe eller stifte familie. Har du allerede familie, kan de negative konsekvenser av din rus for dine nærmeste være katastrofale. Barn av narkomane stiller med langt dårligere odds for suksess i livet enn de som er fra familier hvor alle er nyktre.
Det er også farlig for rike mennesker som har lett tilgang til penger å slippe dem fri slik at de kan gjøre hva de vil. Det er nesten verre å ha for mye penger, enn for lite, når du er narkoman. Flyten av rusmidler i det norske samfunnet gjør det da også vanskelig å dele ut oljepenger til folket. En borgerlønn, en gave på én million kroner, eller rause trygder, kan fort bli en sovepute for folk som trenger en oppstramming.
Da Nirvanas leder Kurt Cobain spilte av sin verdenssuksess, platen Nevermind (1991), for sin mamma for første gang sa hun:
-Kurt, denne plata kommer til å drepe deg.
Og etter at Nirvana erobret verden var det eneste ønsket Kurt hadde, det å kunne sitte hjemme og nyte heroin, noe han nå hadde fått råd til. Han døde få år senere.
Norsk narkotikapolitikk dreier seg i dag om å ta langerne og bakmennene til denne usedvanlig lukrative geskjeft. Men tro om dette er vel gjennomtenkt? Selv om alle nordmenn som driver med salg av narko skulle havne bak lås og slå, vil jo behovet for narkotika fortsatt være der. Hvem skal sørge for at varene leveres? Trolig blir det tungt bevæpnede utenlandske kriminelle gjenger som vil ta over jobben som Masoud og vennene hans i dag gjør.
Nei, skal du narkohandelen til livs kan du ikke nøye deg med å ta selgerne, da det er forbrukerne som er hovedproblemet. Uansett hvor høyt på strå de måtte være, må deres forbruk stoppes!
Et problem som mange syntes ikke bør tas opp. Folk må få lov til å ruse seg hvor de vil, med hvem de vil og til alle døgnets tider.
Mange vil si at det beste vi kan gjøre er å bekjempe rusondet, litt på samme måte som jeg bekjemper løvetann i hagen: En fortvilet, nytteløs kamp med begrensede resultater. Kall det dagens implisitte strategi: å luke ut de verste utvekstene av samfunnets skyggeside, uten å løse de underliggende problemene. En mikroløsning som gir samfunnet et makroproblem, med unødig store trygdebudsjetter og utgifter til kriminalomsorg.
Alternativt kunne vi si at hverken brukere eller tilbydere av narkotika oppfyller en eller annen variant av en norsk samfunnskontrakt til hvordan borgere bør oppføre seg i kongeriket Norge. De som befolker våre narkomarkeder bør i så fall kunne skilles ut fra samfunnet, da de allerede har valgt å leve i utenforskap.
Og folk på venstresiden kommer aldri til å slå hardt ned på narkohandel, og den volden som tilhører. Alle i regjeringsapparatet og på Youngstorget vet utmerket godt at det er stort sett er arbeiderbarn som får lange fengselsstraffer. Det har vel aldri vært en sønn av en bibliotekar på Ullersmo.
Kanskje kunne både narkohandlere, deres kunder og nære familier bo på et cruiseskip ankret opp noen få kilometer fra Norges kyst? Da ville mye av narkohandelen i Norge kunne forsvinne ut av fastlandet, med bedre levevilkår for fangene som bonus.
I praksis gir vi da opp prosjektet med å reformere, utdanne og pleie kriminelle og deres kunder. Vi dropper å basere oss på Emilie i kriminalomsorgen. Nei, vi tar heller sats på innledningen til Den sosiale kontrakt, og ‘take men as they are and laws as they should be’.
Holder både langere og brukere seg isolert fra oss andre, kan vi trolig spare mye kriminalitet og kostnader med behandling og fengsling. Folk får gå i fred i gatene igjen. De kriminelle ville også kunne få et bedre liv for dem selv hvis de fikk gå rundt og surre i en særegen landsby bygd for dem, ikke sittende i en fengselscelle. La dem få sin egen evigvarende Skaugum-festival – en eller annen plass på kloden, uten mulighet til å komme tilbake til det norske samfunn. Et sted hvor de forhåpentligvis blir lykkelige.
I dag straffer vi de som bryter lover. Det å skape parallelle samfunn hvor folk som i dag bryter loven, slutter å begå lovbrudd fordi de overflyttes til samfunn hvor deres handlinger er lovlige, kan være en vel så god løsning.
Det å skille dem ut, bare de ikke plager oss andre, høres radikalt ut, men er bare å ta dagens trender hvor ikke bare ‘like barn leker best’, men også bor best, et steg videre. En kan ikke forlange at absolutt alle individer i et samfunn på 5,7 millioner mennesker ønsker å leve lovlydige og rusfrie.
Det hele koker ned til en serie spørsmål om hvordan vi ønsker at det norske samfunn skal utvikle seg i en tidsalder hvor narkotika flommer gjennom Norges gater. Hvilke rettigheter og grader av livsutfoldelse folk bør ha, og om de i siste instans skal få lov til å avslutte det hele når de måtte ønske det.
Det er på tide å tenke litt strukturert rundt slike spørsmål. Narkohandel er tross alt blitt en integrert av de fleste norske småsamfunns hverdagsliv med 250-300 dødsfall av overdose per år. Radikale grep må til hvis du ønsker større endringer i dagens situasjon.
Og hvem vet, sett at vi bygger landsbyer for de som driver med tilbud og etterspørsel av ulovlige narkotiske stoffer. Kanskje Wilhelm og Masoud blir bestevenner i sin nye tilværelse, i sin narkofylte landsby, hvor brukere og pushere omgås hverandre?
Nylig var det noen ungdommer som ble tatt for å sprenge granater i Oslo. Visstnok var den ene av dem et stort fotballtalent.
Kanskje velger Vilhelm og Masoud også å spille litt fotball i sitt lokalsamfunn når sola er ute?