Det er vanskelig å vite om vi her til lands skal definere seg oss som nordmenn, européere eller verdensborgere. Trolig er litt av alt. Ta mottaket av syke utenlandske barn, eller resurskrevende flyktninger, i en tid hvor det er knapphet på fagfolk i helse og omsorg.
Er du nordmann, vil du kunne sette deg imot slike tiltak fordi det går utover norske pasienter.
Er du europeer, vil du kunne støtte slike tiltak til fordel for alle innbyggere i europeiske land – men ikke til fordel for folk fra andre verdensdeler – fordi du ser på alle syke i Europa som likeverdige.
Mens du kanskje vil støtte det å hente trengende, syke og svake fra alle verdens hjørner til Norge hvis du regner deg som verdensborger. Er alle klodens borgere likestilte, er det jo tross alt ingen grunn til at nordmenn skal stå først i helsekøen. Særlig hvis du er enig med Rawls i at vi aldri har fortjent de lettjente oljepengene våre.
Din første oppgave i søken etter en bistandspolitikk som både er tilfredsstillende for deg (i mikro) og som nasjonalpolitikk (i makro) blir da å være deg bevisst hvilken hatt til enhver tid har på hodet.
Valg av grad av selvrealisering er den andre del av din oppgave med å velge bistandspolitikk. Ikke bare må du spørre deg om din nasjonale identitet i valg av bistandspolitikk, men også hva du personlig ønsker å få ut av politikken din.
Er det for å hjelpe andre ved agape (uselvisk kjærlighet) eller er det for selvrealisering i form av et bedre liv for deg og dine at du velger å utføre gode gjerninger?
For de fleste av oss blir det en blanding. Å droppe sin 0800-1530 jobb på Hamar for å jobbe i Nairobi med U-hjelps arbeid noen år kan være både til glede for deg selv, din familie, din arbeidsgiver og for lokalsamfunnet i Kenya. Samtidig som du kan tjene en god slant penger på overgangen, hvis du er heldig.
Det er ikke umoralsk å søke å bedre livet for deg selv og dine kjære ved å drive med bistandsarbeid i fremmede himmelstrøk. Det er bare erkjenne sannheten. Fra barnsben av er det noen av oss som har som sin Ikigai det å reise ut, frelse eller hjelpe andre, men samtidig ha et inderlig ønske om å leve det gode liv, og kanskje bli rike. Statlig bistands- og fredsarbeid gir disse ungdommene mulighet til å nå slike mål.
Tenk deg et Ikigai-diagram med bare tre sirkler. Det første med din idealisme, det andre med dine ferdigheter, mens det tredje er dine egoistiske behov for selvrealisering, for penger og kanskje for seksuelle eventyr? For mange nordmenn har arbeid i fremmede himmelstrøk vært den livsgjerning hvor alle tre sirkler – den idealistiske, sirkelen for ferdighetene og den for egne behov – overlapper til å bli ens Ikigai. Denne kjerne blir din valgte selvrealisering!
Men kanskje er det da også realisering av ens egne evner et av hovedpoengene med u-hjelp? At vi ikke forblir oss selv nok, men utvikler oss til å bli noe i retning av Peer Gynts verdensborger? Norsk politikk, forretningsliv og kultur trenger impulser fra hele verden. Vi trenger at eksperter reiser ut, for så å komme hjem med ny kunnskap.
Og det er naturlig at mange av våre internasjonalt orienterte samfunnsvitere, advokater og politikere søker seg mot bistands- og fredsarbeid. Stående utenfor EU er det jo ingen jobber til denne gruppe i Brüssel. Lykke til med å søke jobb i Trumps Washington, Xi Jinpings Beijing eller Putins Moskva. Nei, u-hjelp og fredsarbeid er redningen for mange norske Blindern-karrierer.
I 2025 kom det en ny bok, Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk. En samling velskrevne essays om utfordringer for norsk utenrikspolitikk. En bok hvor de ansattes behov ikke nevnes. Det er liksom litt flaut å si at en viktig motivasjon for å drive med bistand og fredsarbeid er nordmenns behov for å reise ut av landet, oppleve spennende møter og dekke sine egne økonomiske og seksuelle behov. Flaut å si at en bistandsarbeider også er et menneske.
For min egen del må jeg si at min fars opphold med skyhøy lønn, en skattefri sådan, i IMF i Washington DC, USA, ga både han og meg en helt ny verden. Det er som Kanye West sa det:
Det å ha penger betyr så lite, med mindre du har så lite at det betyr alt.
Så det å få polstret familiens formue med noen hundre tusen ekstra kroner i de harde 1970-åra ble helt avgjørende for mangt og meget i vår familie. Uten en farsarv i ryggen hadde jeg heller aldri kommet meg inn på boligmarkedet under finanskrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Mange av de som ikke hadde slikt, gikk det da også ille med.
Derfor ser jeg ikke ned på folk som både ønsker å gjøre en god gjerning, men samtidig håper å bli rikelig belønnet for sin innsats. De er ikke ulike de barn som drømmer om å spille på A-landslaget i fotball fordi de elsker idretten sin over alt annet, men samtidig har lyst til å bli like steinrik som Erling Braut Haaland har blitt.
Etter at vi har klarlagt både om man er nordmann eller noe annet, og fått klarlagt ens egen Ikigai som innfallsvinkel til å drive med utenriks/bistand/freds-politikk, må en spørre seg hva poenget med din innsats er.
Hva ønsker du å oppnå med dine gode gjerninger i utlandet?
Min bestemor Clara, ga rikelig av det lille hun hadde til misjonsarbeid. Jeg har alltid lurt på hva som var viktigst for denne fromme kvinne. Var det forkynnelse, eller overføring av midler? Ville Clara ha sendt like mye til fattige land uten at misjonsarbeid var en del av pakka?
Det er bare unntaksvis at det gjøres kost-nytte analyser av bistandsarbeid. I normale tider skjermer de manglende lønnsomhetsberegninger dette arbeidet fra kritikk, men kan også gi motstanderne av norsk bistand vann på mølla.
-I have a song for Africa, but does Africa have a song for me? Det var Karen Blixens retoriske spørsmål da hun tok farvel med Afrika. Og det spørs om Norge etterlater seg varige fotspor i et Afrika i rivende utvikling. Afrikanerne forandrer trolig de av oss som får gleden av å være der vel så mye som vi forandrer dem.
Rousseau skrev to innflytelsesrike verk som kan være til hjelp i vår strategi med hovedmålet til alt bistandsarbeid: Det å være til hjelp for fattige mennesker i fattige land.
Emilie (1762), var den første bok i opplysningstiden som ga en kramgod oppskrift på hvordan barn bør skoleres. En bok som er blitt en grunnsten i moderne pedagogikk, der den forteller hvordan barn bør formes til det beste for seg selv og for samfunnet i makro.
Emilie er også en inspirasjonskilde for alle u-hjelpsarbeidere som ser sitt kall i det forvandle ‘edle vilde’ til borgerlige individer med tilhørende endringer i samfunnsstrukturer og innbyggernes politiske system.
Den andre bok er tidligere nevnte ‘Den sosiale kontrakt’ hvor Rousseau sier at han tar utgangspunkt i ferdigutviklede mennesker:
I mean to enquire if, in the civil order, there can be any sure and legitimate rule of administration, men being taken as they are and laws as they might be.
Med andre ord er det ingenting om hvordan folks kunnskaper, ferdigheter eller ønsker skal påvirkes. Man tar borgerne som ferdigutviklete beslutningstagere som står klare til innsats for å gjøre sine liv best mulig hver eneste dag av året ved å delta i et forpliktende samarbeide.
Hvis du tar sats på at folk er like ferdigutviklede som det de fleste nordmenn er, så gir du andre land bare startkapital, lån og tilbyr rådgivningstjenester, uten å oppmuntre eller fordømme deres adferd. Nordmenn trenger egentlig ikke reise dit.
Deres lokalsamfunn får utvikle seg i tråd med deres egne ønsker og tradisjoner, ikke påvirket av nordmenns ønsker om hva de burde utvikle seg til å bli. Jo mer vi blander oss inn i deres lokale affærer, jo mer forstyrrer vi utviklingen av disse samfunn til å bli den beste versjonen av seg selv i sitt eget rolige tempo.
I siste instans kan en spørre seg om ikke valg av mottager av u-hjelp er noe norske velgere selv burde delta i. Enten ved folkeavstemninger, eller ved at hver norske borger får en sjekk de kan sende hvor de vil i verden. I hvert fall innenfor et offentlig godkjent univers av mottagere. Det å involvere den norske befolkningen i å ta beslutninger må jo være et selvstendig mål i all vår politikk, så også i bistandsarbeidet.
Dette var bistands/freds/nødsarbeid i mikro: Hva det er som driver oss, og hvordan vi bør tenke på dette gaveinstituttet – fra oss som samfunn til folk i fremmede land.
Men hva er dets makroeffekter?
Vel, effektene er nesten umulig å måle og derfor nesten like vanskelig å vite noe med sikkerhet om. Men her hjemme kan en si at det betyr noe for vår kollektive bevissthet. Selv om resultatene er usikre, så er nordmenn flest stolte av at vi som nasjon forsøker å gjøre verden til en bedre klode å bo på. Og litt på samme måte som barn og voksne trenger sine idoler på fotballbanen, trenger mange nordmenn også noe mer enn egen velferd for å kunne kalle seg lykkelige. Vår raushet gjør oss stolte av oss selv!
Noe av det som har vært problemet med u-hjelpen vår har vært at tilreisende norske spesialister som bor noen få år i fattige, patriarkalske, verdikonservative samfunn, ikke helt tar innover seg alle de konsekvensene i makro som deres mikroprosjekter medfører. Selv de mest velmente og lønnsomme prosjekter for de innfødte, kan bli sabotert av en lokalbefolkning som ikke ønsker at deres hverdag forandres for mye. Burkianere finnes i alle land til alle tider.
Dette ble en snusfornuftig diskusjon om bistandsarbeid. Jeg er ikke sikker på om bestemor Clara ville ha vært stolt av mine ord.
Når jeg tenker på gamle dager, var det å være raus en selvfølge. En tradisjon som ikke ble utsatt for nytte-kostnadsanalyser. Det å gi u-hjelp dreide seg om anstendighet – uten noen form for regnskap.
Clara hadde rykte på seg i mellomkrigsårene å gi alle omstreifere mat hvis de kom og tagg, noe de derfor gjorde titt og ofte. Hun ga villig til misjonen uten tanke på å få hyllest, eller selv få oppleve safari eller arabiske netter.
Nei, noe har gått tapt i det hennes barnebarn har blitt en badegjest i Marx sitt iskalde hav av egoistisk kalkulasjon her jeg skriver disse ord. Jeg har nok blitt for borgerlig i forhold til hennes idealer.