Det føles som en evighet siden vi levde i en verden hvor frihandel, i kontrollerte former, var den foretrukne løsningen på hvordan land overalt i verden kunne samhandle. Slik var det så sent som ved årsskiftet. Men siden april i år, lever vi i en annen verden. En verden hvor høye tollsatser mellom land ser ut til å ha kommet for å bli.
USAs president Donald Trump er arkitekten bak tollkrigene. Han ser på tollsatser som den beste måte å beskytte amerikansk næringsliv og da spesielt industrien. Et næringsliv som utsettes for hard priskonkurranse fra fremvoksende økonomier, og da spesielt fra Kina.
Innføringen av tollsatser ble nærmest nødvendig som følge av kinesisk industri- og handelspolitikk. Kina subsidierer sin industri i langt større grad enn andre land – med et fokus på nye teknologitunge satsinger. Subsidiene er antatt å være om lag fem-gangern av norske nivåer målt som andel av BNP, skal en tro Kina-eksperten George Magnus.
Kina står nå for om lag en tredjedel av verdens industriproduksjon, pluss utallige industrifabrikker spredt rundt omkring i verden. Det har blitt så mye industri at produsentprisene i de fleste kinesiske industrigrener er systematisk fallende. Markedene i inn- og utland klarer ikke å ta unna all vareproduksjonen.
For resten av verden er kinesisk deflasjon et økende problem fordi Kina prøver å holde valutakursen noenlunde fast mot den synkende amerikanske dollar. Slik bedrer kinesisk industri sin kostnadsmessige konkurranseevne på to måter: både ved fallende enhetskostnader og svekket handelsvektet valutakurs.
Det er ikke bare USA som nå prøver å hindre sine egne industrier å bli utkonkurrert av steinhard kinesisk priskonkurranse. De færreste land har mulighet til å takle det som i realitet er et langsiktig deflatorisk press for alle bedrifter som er utsatt for konkurranse med Kina.
Ikke at tollsatser løser alle problemer. Antall sysselsatte i industrien vil neppe øke i USA uansett hvor høye tollsatser som innføres. Industrien har de siste femti år lidd av Baumols-sykdom: det at antall sysselsatte går ned fordi produksjonen per arbeider øker mer enn industriens avsetningsmuligheter. I USA ble toppen i antall industriarbeidere nådd i 1979. siden den gang har seks millioner industriarbeidsplasser blitt borte. Nedgangen nå om dagen er på om lag 10 000 i måneden.
Tollsatser har også fått en ny rolle i å understøtte statsfinansene. Når du innfører en importtoll vil prisen til produsent i det normale tilfellet gå ned. Bedriften vil da produsere og selge mindre enn før. Riktignok veltes det meste av tollsatsene over på forbrukerne, men noe betales altså av produsenter som eksporterer til USA. Slik sett blir utlendinger en del av amerikanernes skattegrunnlag.
Når demokratene kommer tilbake til maktens tinder vil de neppe kutte tollsatser som er med på å betale for den amerikanske stats utgifter. Slik sett har Trumps tollkrig blitt evigvarende. Oppsummerer amerikanerne med at innføringen av årets tollsatser er en suksess, er det heller sannsynlig at fremtidige presidenter kommer til å øke dem ytterligere.
Andre land vil svare med samme mynt der de tror at de har noe å tjene på å innføre tollsatser.
For verdensøkonomien betyr denne evigvarende tollkrig at handel over landegrensene, og mellom tollunioner, blir vanskeligere og dyrere enn før. Det er økonomisk tap for alle parter, ikke minst i form av merarbeid for å følge de nye tollregimene. Men lavere økonomisk vekst og mindre profitt enn før betyr ikke nødvendigvis at folk får det verre. Bare at BNP i verden ville vært enda høyere hvis de ikke var til stede.
For sentralbankene blir tollkrigene en ny joker å måtte hensynta. Lavere økonomisk vekst enn man kunne ha oppnådd, men høyere priser, kan gi opphav til økte renter. Men i en verden hvor fagforeningene står svakt og har vanskelig for å skaffe sine medlemmer lønnstillegg, spørs det ikke om den økte arbeidsledighet som medfølger tollkrigene blir tungen på vektskålen. For i sum vil tollsatser som reduserer produksjonen fra hva den kunne ha vært også medføre et bortfall av jobber. Økt arbeidsledighet vil i sin tur presse lønnsveksten ned og dermed skape et behov for rentekutt. Så innføringen av tollsatser gir altså høyere priser, men setter i gang deflatoriske krefter i arbeidsmarkedet.
Ved å redusere den langsiktige evnen til økonomien blir også de allerede skjøre statsfinansene til de fleste stormakter svekket. De vil tåle mindre motgang og vil følgelig over tid måtte holde lavere renter enn om vekstevnen i økonomien var maksimert. Dermed har vi ett syklisk argument (økt arbeidsledighet) og ett strukturelt (lav trendvekst) som trekker i retning av lavere renter enn vi ellers ville ha hatt.
Valutakurser vil også påvirkes over tid av tollkrigene. De land som mister utenrikshandel vil også merke at finansfolk gradvis reduserer bruken av deres valuta. Her i ligger den amerikanske dollar svært så utsatt der den i dag er 40 prosent sterkere i norsk regning enn sitt historiske nominelle gjennomsnitt samtidig som USA er den mest aggressive tollhisser. Økt kapitalinngang til EU vil over tid tvinge frem en særskilt sterk nedgang i Den europeiske sentralbanks rentenivå.
Er det noe håp om å få avsluttet tollkrigene? Kina har overinvestert så mye i mange av sine industrigrener at det truer kommunist regime grep om makten. Ironisk, ikke sant, at kommunist-Kina skulle bli kandidat til å virkeliggjøre Marx sin prognose om industriens overkapasitet? Bare tiden vil vise om Kina blir det første samfunn i verdenshistorien som gjør Marx sine spådommer sanne ved å implodere som følge av industriens deflatoriske krefter. Da vil trolig også tollkrigene kunne roe seg.