Karl Marx kom til som filosof idet den industrielle revolusjon vokste frem i større britiske byer på første halvdel av 1800-tallet. En filosof som ville få usedvanlig stor innflytelse i kraft av sine diagnoser om hva som feilet moderne samfunn.
Marx egne forelesere i unge studieår Tyskland ble kalt De unge hegelianere, fordi de var opptatt av filosofen Georg W. F. Hegels teorier.
Hegel hadde tro på at det opprinnelig fantes en høyere enhet av forståelse som mennesket slet med å skaffe seg innsikt i. Mennesket var et subjekt som ikke klarte å forstå og føle seg som ett med den objektive, sansbare virkelighet. Noen tyr til vitenskap for å tilpasse seg denne fremmedgjørende objektive virkelighet, andre til religion. Men uansett har vi alle lett for å føle oss fremmedgjorte fra tid til annen, skal en tro Hegel.
Den unge Marx, droppet de religiøse betraktninger, men så i sentralisering av befolkningen til moderne industribyer, hvor stolte arbeidsfolk fra bygdene ble redusert til tannhjul i en fabrikk, den samme følelsen av fremmedgjorthet og utenforskap som De unge hegelianere hadde forelest om, da han studerte.
For Marx ble Smiths bejublede eksempel på arbeidsdeling det mest naturlige eksempel på den avstumpede subjekt som ikke fikk noe nært forhold til hva han lagde. Fabrikkarbeiderens hverdag var nå blitt en hegeliansk konflikt hvor mennesket (subjektet) mister forbindelsen til det han står alene og produserer (den objektive virkelighet). Med kun betaling for sitt arbeid følte industriarbeideren seg fremmedgjort både fra sitt produkt og sin arbeidsgiver.
Hva verre var, så ble arbeiderens kollegaer bare redskap for å sikre egen fortjeneste. Ingen harmonisk landsby med gode naboer som jobbet sammen på idylliske bondegårder, jaktet og fisket sammen, slik Rousseau drømte om.
Også Marx skulle ta i bruk Rousseaus uttrykk ‘bourgeoisi’ (borgerlig), men nå som det forkastelig stadium mennesket havner i når det blir en del av vår kapitalistiske, industrielle verden.
Marx beholdt Smiths (og Lockes) sin tro på at mennesket hadde rett til sitt skaperverk. Marx sin vri var å innføre begrepet ‘utnytting’ hvor en arbeider ble utnyttet i den grad han ikke fikk 100 prosent av arbeidets verdi. En tolking som er litt ekstrem for moderne marxister. Litt utnytting må man akseptere så lenge samfunnet befinner seg i den kapitalistiske æra. Tross alt erkjenner de fleste marxister at det eneste som er verre enn å bli utnyttet (når du står i jobb) er å ikke bli utnyttet i det hele tatt (ved å være arbeidsledig). Men akkurat hvor mye folk skal få lov til å la seg utnytte av sin arbeidsgiver, og ikke minst hvem som skal få lov til å la seg utnytte i arbeidsmarkedet, er noe folk den dag i dag er rivende uenige om.
Men han hadde også sin ‘usynlige hånd’, eller sin makrohistorie, å fortelle. Der Smith hadde som makroøkonomisk implikasjon at samfunnet vil blomstre takket være individenes egoistiske adferd, hadde også Marx sitt makroresultat, et mer negativt sådan, for samfunnsutviklingen som følge av individenes valg.
The bourgeoisie, wherever it has got the upper hand, has put an end to all feudal, patriarchal, idyllic relations. It has pitilessly torn asunder the motley feudal ties that bound man to his ‘natural superiors,’ and has left remaining no other nexus between man and man than naked self-interest, callous ‘cash payment.’ It has drowned the most heavenly ecstasies of religious fervor, of chivalrous enthusiasm, of philistine sentimentalism, in the icy water of egotistical calculation.
The Communist Manifesto, Marx & Engels 1848
Marx’ stiliserte mannlige arbeider slet i konkurransen med horder av likesinnede der han sto utenfor fabrikkportene hver morgen for å tilby sin arbeidskraft. Han måtte ta til takke for det minimum han måtte ha i lønn, for å kunne utføre arbeidet på en skikkelig måte. Bedriftene slet på sin side i sylskarp konkurranse med sine konkurrenter, og måtte akseptere løvtynne overskudd. Avkastningen på kapitalen ble minimert etter hvert som konkurransen hardnet til.
Dette er egentlig ikke noe annet enn en mer malerisk, dog dystopisk, skildring av alle de negative konsekvensene for samfunnet som Adam Smiths frihandel private aktører imellom får over tid. Sitatet fra Det kommunistiske manifest (DKM) står seg godt den dag i dag. Mange av våre unge voksne kjenner seg igjen i den dette dystopi hvor alle relasjoner er digitale, ingen tror på evig kjærlighet, alle er ateister og rikspolitikerne er fjerne, selvopptatte karrieremennesker uten kontakt med de unge.
Joseph Schumpeter, tok også utgangspunkt i dette avsnittet i DKM, der han forsøkte å skildre et samfunn med innovasjon. Bare at for Schumpeter (som for Smith) så var den nådeløse konkurransen i frie markeder noe positivt, og frigjørende, som skapte et bedre samfunn på sikt. Man måtte bare tåle de ofte ubehagelige, men helt nødvendige, omstillingene underveis. For å unngå store kriser måtte man tåle noen små underveis i livet. Markedskreftene måtte få rå.
Over tid vil et slikt samfunn rakne, skal en tro Marx. I makro blir jo samfunnet drevet frem av industrialisering til randen av sammenbrudd. Med fare for konkurser, ledighet og deflasjon. Deretter vil den sosialistiske dag gry (hvor alle fikk lønn som fortjent), før vi ender i det kommunistiske nirvana, hvor alle står på med uegennyttig innsats og får det de trenger – helt uavhengig av verdien av sitt arbeid. Et nirvana, hvor vi alle er mindre egoistiske, mindre borgerlige, enn det vi er nå om dagen.
Så her har vi Marx sitt mikro og makro. Hans mikro er som Smiths: en verden med frihandel i regulerte former hvor alle kan gjøre hva de vil, med hvem de vil, og det til alle døgnets tider. Hans makro er at dette blir et iskaldt samfunn som til slutt kollapser før vi får intet mindre enn ‘the end of history’ med et stabilt og evigvarende kommunistisk paradis.
En prognose som ikke har slått til. Tallrike moderne akademikere har latt seg inspirere av Marx sine teser til å lage egne teorier om en eller annen usynlig hånd hvor kapitalisme i mikro leder til systemets kollaps i makro. Men nær 200 år senere går vi fortsatt rundt og venter på noe som ligner på det kommunistiske nirvana etter at kapitalismen har spilt fallitt.
Dette med unntak av et samfunn: Dagens kommunistiske Kina. Kina har overinvestert så mye i mange av sine industrigrener at produsentprisene er fallende. Ironisk, ikke sant, at kommunist-Kina skulle bli kandidat til å virkeliggjøre Marx sin prognose om industriens forødende overkapasitet? Bare tiden vil vise om Kina blir det første samfunn i verdenshistorien som gjør Marx sine spådommer sanne ved å implodere som følge av industriens deflatoriske krefter.
Adam Smiths mindre presise prognose har vist seg mer levedyktig i den vestlige verden enn den marxistiske. Smith la jo til grunn at vi alle bare tenker på vårt eget beste, men at denne type egoisme kunne i kontrollerte former gi gunstige resultater for samfunnet. Noe de fleste nordmenn fortsatt tror på.
Men nøkkelen til den nyliberale suksess er at man sørger for at alle får muligheten til å prøve å bli den beste versjonen av seg selv. I makro krever dette at man alltid er nær ved full sysselsetting.
I Kina tenker man annerledes om kapitalismen. I boken ‘America against America’ (1991) forteller den senere så innflytelsesrike professor Wang Huning ganske så kritisk om sine reiser i USA.
Wang ble overbevist om at USA hadde mistet alle de bånd mennesker imellom som skaper et velfungerende og harmonisk samfunn. De bånd til menigheter, familietradisjoner og religion som gjorde USA til en slik formidabel supermakter er brutte. Amerikanere flest har med andre ord falt ned i det iskalde bad av egoistisk kalkulasjon som er så godt beskrevet i DKM. Kall det for den moderne variant av Marx og Engels sin dom over nyliberalismen i DKM.
I valget mellom det å slå ned på utnyttelse av utsatte grupper og personlig frihet (også til å kunne utnytte andre) vil elitene i de vestlige demokratier alltid velge det siste, ifølge Wang. For de kinesiske kommunister fremstår vestlige liberale demokratier, inklusive de skandinaviske velferdsstater, som det motsatte av Aristoteles visjoner for et godt samfunn. Samfunn hvor det er vanskelig for de svakeste av oss å bli den beste versjonen av seg selv, fordi de utnyttes for mye av andre, eller trygdes til passivitet.
Dette er ingen unik analyse. Amerikanske populister av typen Donald Trump har en forbausende lik forståelse av det moderne USAs problemer som det Wang har.
Under den stadig mer egenrådige President Xi Jinpings ledelse vendte Kina seg gradvis mer vekk fra vestlige, liberale verdier for å satse på politisk ensretting, med et strengt autoritært styre, samtidig som de ønsket å beholde kapitalismens konkurranseutsatte markedsformer. Wang sitter nå i Politbyråets øverste ledelse og rangeres ofte som Kinas fjerde mektigste politiker.
Og Kina var ikke alene om å vende seg bort fra vestlige verdier basert på Lockes og Smiths visjoner. Men ikke alle skulle finne sitt alternativ i Marx.