Der de første filosofene mine var opptatt av at folk som satte den ‘sosiale vilje’, gjerne bestemt av en snevrere krets av befolkningen (menn som eier eiendom), så har stemmeretten gjennom århundrene blitt stadig utvidet med stadig større andeler av befolkningen som bestemmer stadig mer av samfunnets utvikling ved å ta i bruk stemmeseddelen.
Likevel er det fortsatt uenighet om definisjonen av demokratier. I Trumps USA innskrenkes stemmeretten i enkelte delstater. Lang viktigere er det at rettsapparatet oftere tar inngripende domsavgjørelser. I selve nasjonalforsamlingen er det også bare i det ene kammer, Representantenes hus, at valg er basert på at én stemme uansett hvor den avgis har samme vekt. I Senatet, Kongressens andre kammer, får alle delstater like mange representanter (2) helt uavhengig av folketallet. Et slags overhus med stor makt, slik vi husker det fra middelalderens Europa.
Nei, de færreste land kan kalle seg ekte demokratier hvor alle stemmer veier like mye. Her hjemme er en stemme i distriktene fortsatt viktigere enn én i storbyene våre. Det later heller ikke til at graden av folkestyre er så viktig for avkastningen på sparepengene våre. her er beskyttelse av den private eiendomsrett alfa og omega. Ikke styreform.
Så hvordan definerer en hva et demokrati er?
Vår venn Schumpeter hadde en test på om vi har med et demokrati å gjøre: Schumpeters ‘to-skifts test’. Skal noe kunne defineres som et demokrati må en både ha et skifte i regjering ved hjelp av demokratiske valg, men også at den nye regjering aksepterer å tape makten ved et senere valg.
I denne forstand er det mange land vi normalt regner som demokratiske som ikke tåler Schumpeters test. Ta Sør-Afrika. Siden apartheid ble opphevet har landet vært styrt av en ANC-ledet regjering. Det blir heller ikke definert som et demokrati hvis et annet parti tar over. Nei, først når så også denne mister makten vil Sør-Afrika bestå Schumpeters demokrati-test.
Det er en veldig interessant artikkel om fremveksten av Reform UK i Financial Times. Her siteres Margaret Thatcher på at hennes største seier var å forandre Labour. Det britiske arbeiderpartiet måtte legge om til nyIiberal politikk skulle det ha håp om å komme til makten i et Storbritannia som var ideologisk forandret av å ha hatt 10 år med Margaret Thatcher som statsminister. Men da de to partiene ble stadig likere,vokste det frem et behov for et klart alternativ. Reform UK har blitt agenten for dette demokratiske behov.
I Norge satt regjeringen Gerhardsen fra 1945-61. Med Schumpeters test kan en si at Norge i disse årene ikke var et demokrati, og først ble det med skifte til borgerlig på 1960-tallet. Men heller ikke da. Først da også de mistet makten kunne Norge titulere seg som et Schumpeteriansk demokrati.
Essensen av Schumpeters test er at det må være systemskifter, i mitt hode drevet fram av ulike ideologiske ståsteder som også gir systematisk forskjellig økonomisk politikk. En kan nesten si at John Lyng som statsminister og Korvald-regjeringen var mere fartsdumper i et evig sosialdemokratisk styre enn reelle regimeskift.
I enn viss forstand kan en si at det var først med Willoch regjeringen i 1981 at Norge fikk et systemskifte fra Reiulf Steens og Oddvar Nordlis 70-talls politikk. Gro rakk da å bare å være statsminister noen for måneder før hun kom sterkt tilbake. Og det var vel kanskje først da Arbeiderpartiet kom tilbake til makten i 1985 at Schumpeters ‘to-skifte-test’ med skiftende ideologiske regimer ble oppfylt.
Selv stemmer jeg Arbeiderpartiet, men ser med glede på fremveksten av Fremskrittspartiet som et reelt alternativ til det sittende styre og stell. Høyre og Arbeiderpartiet har i sin kamp om velgerne blitt så like at det for folk flest ikke vil merkes hvem av dem som måtte sitte med taburettene. Skal folk engasjere seg, må de ha noe å elske eller hate. Noe de kan engasjere seg i.
I dag er det mye snakk om kommisjoner på ulike politikkområder. Her skal langsiktig politikk utformes på tvers av ideologiske og partipolitiske skillelinjer. Men jo mer som utformes av ekspertvelder, desto større fare er det for at demokratiet settes ute av spill.
Det samme kan en si når det gjelder å lage fastpris-systemer som Norgespris, hvis alle partier er enige i systemets fortreffelighet. Jo flere markeder som stenges ned eller omgjøres til allment aksepterte offentlige goder, jo mindre har man å skille de politiske partier på. Det neste blir nok skoleforlik, strømforlik for bedriftene og forlik om innvandringspolitikken. Og jo flere forlik som følger på, desto mindre er det grunn til å interessere seg for norsk politikk. Det betyr jo så fint lite hvem som måtte styre landet.
For å hindre at så skjer bør i hvert fall forlikene da kunne justeres med endrete politiske styrkeforhold på Stortinget.
Norge må ikke miste essensen av folkestyre: Det at skiftende regjeringer gir forandringer i styringen av landet som merkes av oss alle. Til glede og forargelse.