-Dere var den heldigste generasjon, sa den pensjonerte lektor til min onkel Gudmund, ved en tilstelning for gamle gymnaskamerater på 1980-tallet. –Dere som vokste opp i etterkrigsårene opplevde at samfunnsutviklingen stort sett gikk fremover.
Og slik var det nok mange nordmenn som husker de gylne vekstår for norsk økonomi etter krigen.
Norge bygde opp sin krigsskadde økonomi, på lignende måte som de fleste andre krigsskadde land i Europa gjorde: ved hjelp av høye investeringsrater finansiert av forsakelser fra hardt arbeidende lønnsslaver.
Økonomene strides den dag i dag om hvor vellykket den økonomiske politikken var i de første etterkrigsår. Noen hevder, med etterpåklokskapens visdom, at ting kunne ha vært gjort bedre. Men selv om ikke alt var optimalt, skiller disse årene seg ut med unormalt høye vekstrater for BNP, sysselsetting og boligbygging – med en bred bedring i levestandarden til ‘vanlige folk’ som resultat.
Folkehelseinstituttet nevnes sjelden når historien om etterkrigstidens suksess blir fortalt, men få ting er viktigere enn at arbeidsfolk har god helse. I 1947 ble det allmenn vaksinering mot tuberkulose. Ungene fikk melk og frukt i skolene, og alle ble oppfordret til å holde seg fysisk aktive. Her der lærdommer for vår tids politikere. En befolkning måleve sunt og holde seg frisk skal økonomien kunne blomstre.
Norge hadde noen fordeler fremfor andre land, blant annet en sterk maritim sektor, som seilte inn hardt tiltrengt valuta, og rike naturressurser. Men vi valgte også å hegne om nasjonal presitisje av type å bygge opp Finnmark og etablere Norsk Jernverk i Mo i Rana med tilhørende støttefunksjoner. Prosjekter hvor lønnsomhet ikke var så viktig.
Vi droppet også å være med i en mulig Nordisk tollunion i 1958, da statsminister Gerhardsen, som var for denne liberalisering av utenrikshandelen, ikke følte han hadde nok støtte i befolkningen, eller i opposisjonen på Stortinget, til å gjennomføre en slik vekstfremmende handelspolitikk. Norge valgte altså bort mer frihandel, vel vitende om at den trolig var lønnsom, fordi vi prioriterte nasjonale, burkianske verdier.
På 1970-tallet ble det brudd i denne lange positive trendveksten. Opp gjennom årene hadde det bygd seg opp spenninger og ubalanser som gjorde at institusjonene og regelverk utviklet under ‘The post-war settlement’ knakte i sammenføyningene. En flerdobling av oljeprisene bidro til å velte vestlige økonomier som hadde vendt seg til å sløse med billig energi.
En ny liberaliseringsbølge skyldte gjennom den vestlige verden anført av økonomer som Milton Friedman, stående på skuldrene til liberale filosofer som Robert Nozick. 1980-tallet ble en berg- og dalbane for den økonomiske veksten, takket være liberaliseringer og skatteletter som måtte temmes med kontraktiv pengepolitikk for å holde balanse i økonomien.
Store svingninger i oljeprisene bidro også til å destabilisere både verdensøkonomien og den økonomiske utviklingen her hjemme. De var en lite påaktet faktor bak fallet til Jimmy Carter der han hadde glede av å stille til gjenvalg i 1980, det året hvor oljeprisen traff sin historiske topp; rundt regnet 130 USD per fat i dagens pengeverdier. Slik bidro oljeprisene til et regimeskifte, fra Carter som var en sosialdemokratisk anlagt forkjemper for menneskerettigheter, til den rå-kapitalistiske, realpolitiske republikaner Ronald Reagan.
Men oljeprishoppet var jo helt fantastisk for et Norge som sto på trappene til en ny tid, med sterk vekst i produksjonen av olje og gass. Endelig kunne vi liberalisere kredittmarkedene, all den tid valutasituasjonen ville holdes under kontroll av sterk inngang av stadig mer verdifulle dollar (som følge av de ventede oljeinntekter).
Men norske politikere var klar over at de tok en sjans da Norge tok på seg spanderbuksene på midten av 1980-tallet. Den fremtidige oljerikdommen var ventet å være så massiv at vi lånefinansierte både utviklingen av oljefeltene, og en forbruksfest, mens vi ventet på oljepengene. En forbruksvekst som ble så sterk at den ble kalt jappetida.
Mange vil kritisere den økonomiske politikken fra disse år med etterpåklokskapens klarsyn. Men vi hadde litt uflaks. Man sto foran enorme inntekter (den gang forventede), med en befolkning som ønsket å unne seg en markert høyere materiell levestandard enn de da hadde, i en svært så usikker verden. Så skjedde det helt uventede ting som Murens fall, Sovjet Unionens kollaps og Saddam Husseins invasjon av Kuwait.
Krisen ble langvarig. Norge hadde eksepsjonell svak BNP-vekst i årene 1988-1991, knappe én prosent per år. Deretter gikk det naturlig nok så mye bedre. Det var tilgang på enorme mengder ledig arbeidskraft som følge av krisen, de internasjonale konjunkturer snudde opp, og en rekke økonomisk snusfornuftige reformer kom på plass. Mange statlige virksomheter ble delprivatisert og EØS-avtalen, som åpnet for mer frihandel, kom på plass. Naturlig nok ble produktivitetsveksten da skyhøy.
I dag er Norge et av verdens rikeste land, men med en felles skjebne som våre naboland: Vi har havnet i eldrebølgens æra. Antall eldre har skutt i været siden 2008. En trend som fortsetter frem til 2050.
Det er gøy å følge debatten om norsk økonomisk politikk som boken ’Landet som har blitt for rikt’ av Martin Beck Holte har avstedkommet. Her får oljepengene mye av skylda for at trendveksten i norsk økonomi skal ha gått ned. Men i realiteten har vår langsiktige skjebne fint lite med bruken av oljepenger å gjøre. Økonomiens vekstrate bestemmes i hovedsak av demografiske og teknologiske årsaker, samt hvilke priser vi oppnår internasjonalt for våre varer og tjenester. Om vi har noen tusen milliarder av kroner på bok – fra eller til – betyr mindre. De fleste eksperter spår en trendvekst for BNP fastlands-Norge på om lag halvannen prosent i året i årene som kommer.
Bruken av oljepenger vil i hovedsak påvirke utnyttingen av den til enhver tid gitte produksjonskapasitet, men i mindre grad selve mulighetsrommet. Våre rike tilganger på midler, bidrar sikkert til at mangt og meget i samfunnet er mindre effektivt enn i fattigere land. Men det gir ikke store utslag i norsk økonomis langsiktige vekstevne. Figuren gir en bestegjetning på hvor mye produksjon av olje og gass vi kan vente oss resten av dette tiåret.
Og selv om vi trolig produserer olje og gass frem til 2075 vil næringen få stadig mindre betydningen for norsk økonomi, da den skal redusere sin bruk av kapital og mennesker i årene fremover. Fra og med 2026 ventes oljeinvesteringene, som i dag utgjør nær 275 milliarder kroner i året, å falle med en årlig rate på 5 prosent frem til 2030.
Oljeinntektene gir Norge særegne utfordringer. Helt siden den første NOU om ‘Oljens rolle i norsk økonomi’ (1974) har norske økonomer grublet over hvordan denne nye næring, med sin pengeflom, ville kunne endre livet til fremtidige generasjoner. Tidvis har det gått galt ved at man fråtset med oljepenger i en kort periode, før den sure svie melder seg. Mange skrekkinngytende fremtidsvisjoner fra eldre økonomer har sitt utspring i erfaringene fra midten av 1980-tallet. Da vi som nevnt fikk en heidundrende lånefinansiert forbruksfest, etterfulgt av blåmandag og bondeanger etter at finanskrisene på begynnelsen av 1990-tallet utfoldet seg.
Men den gang var vi unge, med stor utenlandsgjeld og en umoden finanssektor. Nå har vi blitt et aldrende, rikt samfunn med enorme fondsavsetninger i både privat og i offentlig sektor. Skal du øke konsum og investeringer her hjemme er det ikke lenger pengene det står på, men å få tak i fagfolk som kan gjøre jobben med å produsere godene. Figuren viser utviklingen i statens samlede netto finansielle fordringer:
Oljefondets suksess vil med årene påvirke norsk næringsstruktur. Vi trenger ikke å prioritere valutaskapende virksomhet, da vi har mer enn nok utenlandsk finansiell formue fra før. Og skulle vi trenge mer valuta, kan vi like gjerne satse på salg av sykepleie som på mer sveising av stag. Det er fint med eksportbedrifter, men intet problem i makro om det skulle bli færre av dem, hvis det skulle vokse frem lønnsomme skjermede næringer med like høy, eller høyere, produktivitet enn det som svinner hen. Forskjellen mellom industri vs trøste-og-bære yrker blir visket ut.
Hvilket har implikasjoner for lønnsdannelsen, da det ikke lenger blir noen grunn til å ha en frontfagsmodell som setter lønningene for oss alle i tråd med industriens lønnsevne. Skulle lønnsveksten i skjermede næringer bli så høy at det går utover industrisysselsettingen, ja så er det bare slik dagene går. Marx hadde ingen annen interesse av industriutvikling enn at den var et nødvendig steg på veien til det kommunistiske paradis.
Det er ikke bare offentlig fond som har est ut. I figuren vises den voldsomme veksten i fondskapitalen til privat sektor:
I kommende år vil alle disse midlene fordeles ved arv. De fleste av dagens oppvoksende slekt kommer til å arve midler. En arv som blir svært skjevt fordelt. Mange vil arve ti-talls millioner kroner eller mer. Andre får nær ingenting. Det kommer da til å bli stadig vanskeligere å holde en jevn inntekts- og formuesfordeling i et land uten arveavgifter.
Også arbeidslivet endret seg opp gjennom årene, som vist i tabell 2:
Slik vi har sett i alle modne økonomier. Den amerikanske økonomen William Baumol formulerte det som i ettertid ble kalt Baumols lov:
Produktivitetsveksten til arbeidskraft i industri og landbruk ville over tid holde seg høyere enn veksten i etterspørselen etter deres varer. Med nedgang i sysselsettingen som resultat.
En lov som later til å være universell. Det betyr ikke at man nødvendigvis må avindustrialisere. Er en villig til å tåle økonomiske tap kan en få så mye industri som en vil. Mange har et romantisk forhold til gamle ærerike næringer som industrien. Ikke så rart i at mange ‘industriburkianere’ av i dag vil subsidiere denne næringen.
Oljenæringene er av geologiske grunner også på vikende front i Norge. Det er imidlertid knyttet håp til at havvind og utnytting av mineralressurser på havbunnen kan gi verftsarbeidere og mineralingeniører nye lønnsomme arbeidsoppgaver. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at disse satsingene vil gi det samme antall arbeidsplasser som dagens uttaksnæringer gjør.
Andre nye vareproduserende næringer som kommer til, er datahaller og kryptoutvinning. Næringer som krever enorme mengder strøm, men som trenger minimalt med arbeidskraft.
Noen foreslår å kutte strømkablene til europeiske land fordi vi da får beholde strømmen selv, med lave priser her hjemme som resultat. Men så lenge det er fri etableringsrett for serverfarmer og kryptogruver i Norge, er det ingen grunn til å tro at norske strømpriser kan falle tilbake til de lave nivåer som eksisterte i årene før kablene til kontinentet ble trukket. Norske strømpriser vil forbli nær europeiske nivåer så lenge kraftkrevende produksjon av denne type lett kan flyttes over landegrensene.
Det har i sum vært en langsiktig omstilling av arbeidslivet til stadig mer tjenesteproduksjon, spesielt helsetjenester. En utvikling som later til å fortsette. Skal en tro Perspektivmeldingen fra 2024 er økonomenes hovedscenario at all sysselsettingsvekst i Norge frem til 2050 må komme i helse og omsorg:
Dette kan vi gjøre noe med. Skal vårt helsekonsum kunne øke som ønsket uten at det går utover sysselsettingen i andre næringer, må vi enten:
– bli mer produktive,
– jobbe flere timer,
– få flere trygdede i arbeid,
– eller ta i bruk mer utenlandsk arbeidskraft.
Det siste later til å bli den enkleste løsning, da det er mer enn nok ledige hender i verden, men da utenfor det europeiske kontinent.
Alternativt kan vi droppe alle fire løsninger og bare akseptere at økonomien blir saktevoksende, med en stadig økende andel av økonomien knyttet til helse og omsorg. Vi kan satse på å bevare, uten å vokse.
En mer positiv måte å beskrive denne fremtid på, er å si at teknologisk fremgang kommer til å hjelpe oss ta i bruk maskiner som vil gjøre det mulig å løse eldrebølgens bemanningsutfordringer. Takket være nye teknologier reduserer vi sysselsettingen i andre næringer uten at produksjonen der nødvendigvis trenger å falle. Vi tar de repetitive sysler og tunge løftene ut av vår arbeidsdag ved å ta i bruk roboter og kunstig intelligens.
Likevel det er verdt å smatte over anslaget på at antall årsverk (ikke sysselsatte) i helse og omsorg anslås å øke med 178 000 frem 2060. Uansett hvor god du er som fiolinist, idrettsutøver eller matematiker må du jobbe med helse og omsorg fordi det er denne næringen som skal øke antall sysselsatte. Huttetu for en fremtid! For et tap det må bli hvis du MÅ jobbe i helsepleien, uansett hvilke talenter du måtte ha. Dette kan umulig være et samfunn hvor alle nordmenn får mulighet til å bli den beste mulige versjon av seg selv!