David Ricardo postulerte at alle land hadde glede av å handle med hverandre, såfremt de hadde ulike komparative fortrinn. Altså, hvis land spesialiserte seg på det det kunne best, så ville det bli rikere. Dette ved å bruke sin arbeidskraft på det de var relativt best på sett i forhold til dets handelspartnere. I dette tankeskjema var ikke handelsbalansen så nøye. Det viktige var at vi alle spesialiserte oss på det vi var best til!
Og det var Ricardos verden vi levde i frem til Trumpianerne inntok det Det hvite hus. Akademikerne som står bak Trumps handelspolitikk ser imidlertid ikke så lyst på denne utenrikshandel. Store skjevheter i utenrikshandelen har konsekvenser for:
- Valutastrømmer
- Investeringer
- Produksjonen av konkurranseutsatte goder
- Evne til å føre krig
Noe vi alltid har visst, men som vi tilla liten vekt – før altså Donald Trump ble innsatt som president.
Valutastrømmer er den mest opplagte følgeeffekten av ubalanser i utenriksøkonomien. Der hvor store overskudd skapes, hoper det seg opp valuta på eksportørenes bankkontoer og i sentralbanken. Noen vil si at det gir kreditorer makt over debitorene. Det vi med sikkerhet kan si er at kreditorer over tid får lettere tilgang på kapital til sitt næringsliv enn der gjelda utvikler seg til å bli stor. Og vedvarende ubalanser gir selvforsterkende effekter til både stadig fattigere debitorer og kreditorers svulmende formuer.
Ubalanser i utenrikshandelen gir seg også utslag i næringsstrukturen. Når Japan og Tyskland kan selge millioner av biler til USA så ´slipper` amerikanerne å lage dem selv. Men dette er industrianlegg med tilhørende arbeidsplasser som Trump gjerne vil ha i USA.
Et av argumentene for at USA bør ha flere industrianlegg er at de trengs for å kunne lage konvensjonelt krigsmateriell. Og jo mer sannsynlig en krig er, desto viktigere blir dette hensynet.
Dermed havner vi tilbake i merkantilistenes tidsalder, hvor man på 1600-tallet holdt overskudd på handelsbalansen (for å kunne føre krig) som det viktigste mål et land kunne ha. Da inntektene fra de britiske koloniene ikke strakk til de stadig økende militærutgiftene, etablerte Storbritannia i 1694 en egen bank, Bank of England, med det uttrykkelige formål å finansiere en stående hær. Banken var privateid, men fikk etter hvert stadig flere oppgaver fra myndighetene, og ble med det den første moderne sentralbank. Under både Napoleonskrigene og under Første verdenskrig hadde det britiske forsvar stor glede av å kunne trekke veksler på Bank of Englands finansielle styrke.
Kina, som jo har en kombinasjon av verdens største militære styrker, og enorme overskudd på sin utenrikshandel (med tilhørende gedigne valutareserver), ønske rnå å frigjøre seg den amerikanske hegemon. Med sine aggressive planer for å invadere det demokratiske Taiwan, utgjør det kommunistiske paradis en like stor fare for verdensfreden som Napoleon og Den tyske keiser Wilhelm i sin tid gjorde.
Derfor ruster vestlige land nå kraftig opp. Krigen i Ukraina blir syretesten på om vi klarer å stå opp for våre verdier, selv med svak industriutvikling og skjøre statsfinanser i de fleste vestlige land.
Gårsdagens geopolitiske verden, med stadig mere internasjonalisering, og en felles global kamp for å berge klodens biologiske mangfold ved å begrense CO-2 utslipp føles i dag som en fjern drøm.
Lite påaktet i Norge er at dagens drama er at ikke bare trekker økonomiske paralleller med merkantilismen, men også med den politiske urett som har fått utvikle seg siden den gang. Fortsatt har de vestlig kolonimakter fra 1600-tallet og deres avkom i Nord-Amerika og Oseania uforholdsmessig mye makt i verden. Kinesiske nasjonalister nærer gjerne opp under konflikten Nord-Sør. For dem er Taiwans uavhengighet et produkt av kolonitida.
Slik sett er ubalansene i utenrikshandelen ikke bare et spørsmål om å ta bruk ens komparative fortrinn, med tilhørende finanser, og næringsmessige konsekvenser som i siste instans påvirker forsvarsevnen. Det dreier seg også om geopolitikk.
Det står om demokratiet vårt. Landene som er i førersetet i opprøret mot den gamle vestlige, nyliberale verdensordenen, med frihandel og globalisert finans, er stort sett diktaturer eller kvasi-demokratier. Vinner de frem, er det en mørk morgendag som gryr for menneskerettigheter, pressefrihet og alle de sparepengene som Norge har investert rundt omkring i verden.
Noen vil si at det var uunngåelig at frihandelssystemet måtte kollapse en vakker dag. Det system som seierherrene etter Den andre verdenskrig skapte for seg selv, var bare ikke fleksibelt nok til å kunne inkorporere nye stormakter som truet USAs, og etter hvert EUs, ledende roller. Selv om Kina og India skulle få mer demokratiske ledere etter at XI og Modi går av, vil nasjonalismen, med sin tilhørende Nord-Sør retorikk, fortsette å vokse seg sterk.
Ricardos eksempel viser at vi fortsatt må passe på våre handelsbalanser. Hans opprinnelige eksempel var handelen i vin og lin mellom henholdsvis det falmende imperiet til Portugal og den kommende stormakt Storbritannia. Da britene eksporterte langt flere tekstiler enn de drakk portvin, fikk Storbritannia et handelsoverskudd som kunne brukes til å ruste opp en verdensomspennende marine. Verdens sterkeste.
Et skrekkens eksempel for USA som frykter at Kina truer deres hegemoni i verdensøkonomien. I hvert fall så lenge at USAs handelsunderskudd forblir så stort at industrien deres og dermed forsvarsevnen forvitrer.
Fremover vil USAs forsøk på å redusere sin import prege verdenshandelen. DE fleste land vil prøve å redusere sin eksport til USA og sin avhengighet av et stadig mer militant Kina. Komparative fortinn vil fortsatt søkes utnyttet, men i et engere univers av handelspartnere, noe som over tid vil være til skade for de to gigantene. Bruk av amerikanske dollar og dens verdi vil falle, mens Kinas problemer med overkapasitet i industrien vil forverres.
For Norges Bank kommer dollarfallet beleilig da det skaper rom for rentekutt, men på lang sikt blir Norge fattigere hvis dollarfallet ikke oppveies av stigende priser på den fisk, de metaller og de energivarer vi eksporterer. Dollaren må dessverre også sies å fremdeles være usedvanlig sterk. med andre ord har den fortsatt mye å falle.
