Eiendomsskatter er en fornuftig måte å innkreve skatter på, men de bør kanskje oppdateres for å ta hensyn til hvor folk til enhver tid er. Det er jo ikke lenger slik at folk i hovedsak er i sin primærbolig. Noen bruker mer tid på hytta eller i båten enn de gjør i sin Block Wathne bolig fra 1980-tallet.
Dette leder til at folk kan belaste et nabolag, dets veier, turstier og lokale attraksjoner i perioder hvor de bor på hyttene sine. Det uten å betale for seg.
Saken er jo den at mange høytlønnede mennesker ferierer store deler av året i kommuner hvor de ikke betaler inntektsskatt. Den betaler de der de har bopeladresse. Mange har nå en liten pendelleilighet i byen, men fester og utfolder seg på sin luksuriøse hytte på fjellet. Likevel skatter de til storbyen og ikke til den fattige bygda hvor de bruker meste parten av sin tid.
En enkel løsning kunne være å be om at den enkelte hytteeier noterer hvor mange dager i året hun er i hyttekommunen og betaler inntektsskatt for de dagene som brukes. Dette skal ikke endre skatten for hytteeieren, bare fordele beløpet bedre ved at hyttekommunen får sin rettmessige andel av inntektsskatten.
Alternativt kan en lage en sjablong sats hvor eiere av hytter med høy standard for eksempel betaler en tolvtedel av sin inntektskatt til hyttekommunen, antatt at hytteeieren er der i fire uker av året. Dette vil være et mer rettferdig system enn det vi har i dag, hvor folk fra rike kommuner bruker kommunale tjenester i fattige hyttekommuner uten å gjøre opp for seg.
Her er det tre forhold å ha i tankene. Det første er det overnevnte poeng at folk bør betale for bruken de har. Det andre er at vi nå har fått’ Downtown Abbey-tilstander’ hvor fattige lokale innbyggere jobber for rikinger som flotter seg på hyttene. Og så er det nå en gang en megatrend: vi kommer til å bruke mer tid på hyttene jo eldre vi blir.
Ta Larvik. En fattig kommune med 5 000 hytter. Skulle folk fra Bærum og Oslo betale for seg ved å avstå skatten på en månedslønn (eller trygd), anslått i løse luften til 20 000 kroner per måned, så kunne kommunen fått inn 100 millioner kroner ekstra per måned.
En kunne også gjøre det samme for utenlandske eiere av boliger, selv om det nok her blir vanskeligere å få andre land med på en slik ordning.
Cruiseturister burde også kunne betale for seg. Årlig får Norge besøk av 700 000 cruiseturister med anslagsvis 3,5 millioner overnattinger i våre havner. Dette er nesten like mange hotellovernattinger utlendinger står for i et normalår. Der sover, spiser og drikker de mens de utforsker vår vakre kyst. Hadde de bare måtte betale en avgift på 100 kroner per natt til kommunene, som de har gleden av å kunne ta i bruk på sine daglige utflukter, så vil det kunne tilføre nye 350 millioner kroner i sårt tiltrengte inntekter til kommunekassene.
Samme beløp (eller mer) bør en kunne ta av bobilturistene som jo slår seg ned langs de vakreste fjorder og fjell vi har her til lands. Ofte til stor sjenanse for andre trafikanter og en lokalbefolkning som føler at deres egne ferieopplevelser forringes av boligene på hjul fra hele Europa.
Det å ta mere penger fra byfolk, fra cruiseturister og fra bobilturister høres radikalt ut, men er i realiteten å ta på alvor at Norge eldes, med mer tjenesteyting og mindre industri i vente. Lønnsomheten til alle typer tjenester må imidlertid styrkes hvis produksjonen skal økes. Skal vi være mer på hyttene, mer på cruise og tillate enda flere bobiler på våre veier, må det skapes kommunale inntekter som kan dekke kostnadene.
Dette var også tema på Dagsnytt 18 forleden da jeg fikk en hyggelig samtale med den briljante Terje Søviknes og selveste ordføreren i Larvik; den talentfulle Birgitte Gulla Løken. Hør selv, hvis du spoler frem til 18.45.