Norske eliter må snart våkne opp til dagens verden hvor merkantilismen rår, hvor høye tollsatser har kommet for å bli og hvor Norge ikke lenger kan basere seg på å bygge opp subsidietunge industrier, som skal dumpe varene sine på verdensmarkedet.
Dagens handelskonflikter har dype historiske røtter. Adam Smiths Wealth of Nations kom i en æra, på slutten av 1700-tallet, hvor merkantilismen preget verdensøkonomien. Merkantilismen var troen på at det var om å gjøre å bygge seg opp størst mulig formue i form av gull. Slik ble et land mektig. Ja, det var som om selve målet med den økonomiske aktiviteten ble å ha størst mulige reserver av gull. Hvilket jo var avgjørende for blant annet krigføring i en æra med leiesoldate, som skulle ha klekkelig betalt.
Smith påpekte at mengden oppstablete gullbarrer ikke var noe fornuftig mål på rikdom. Heller tvert imot kunne et land som ikke var villig til å holde handelsunderskudd – av og til – ikke fullt ut spesialisere seg på den type aktiviteter som den var god på. Et mye brukt eksempel på denne tid var handelen med vin (eller annen mat som ikke man kunne dyrke i England) og lin (eller andre tekstiler) som britene var særs flinke til å lage. Det viktige var at fikk til eksport av det man var god på. Portugal kunne på sin side levere vin til britiske butikker og serveringssteder, og bruke de pundene som de fikk i betaling til å betale for britiske tekstiler.
Handelsbalansen var ikke det viktigste. Essensen var at land konsentrerte seg om å gjøre det de var best takket være samhandel. Økonomen Ricardo skulle generalisere denne tenking ved å påpeke at selv om et land var best i alt, var det tjent med å legge ned den virksomheten hvor forspranget til konkurrerende land var minst, for å konsentrere seg om å lage det landet hadde størst forsprang i å produsere. Et land måtte utnytte sine ‘komparative fortrinn’ som det så fint het.
Denne tro på at utenrikshandelens saldo ikke var så viktig, kom tidvis på prøve i perioder med krig, kriser og der landene måtte miste sin kredittverdighet. Selv i Ricardos tid lot handelen med vin og lin seg kun opprettholde takket være Portugals rike tilganger på stjålet Sør-Amerikansk sølv. Vineksporten fra Portugal var jo langt mindre enn tekstilimporten fra de britiske øyer.
Merkantilismen kryper nå tilbake i vår tids økonomiske politikk, all den tid nasjonalisme og geopolitikk nok en gang vokser frem. En vet jo aldri når uhellet inntreffer, så det ble god takt og tone i finansdepartementene å holde en viss mengde valutareserver, drevet frem av overskudd på handelsbalansen. Reserver som aldri kunne bli store nok, da en aldri kunne vite hvor mye man måtte trenge ved neste konflikt.
I senere år har europeiske land brukt utenrikshandelen som en måte å unngå å reformere sin egen økonomi. Kun takket være økt eksport har Europa unngått massearbeidsledighet. Kina har fulgt samme strategi. Dels fordi deres egne husholdninger spinker og sparer for å kunne håndtere enorme tap de har lidt på boligspekulasjon, men også fordi Det kinesiske kommunistparti bruker sine valutareserver som våpen i en ideologisk krig med vesten. Kina har i realiteten vendt tilbake til merkantilistiske idéer om at makt og militærstyrke er avhengig av å ha størst mulig valutareserver, selv om de formelt heier på frihandel over hele verden. Vel vitende om at de alltid kan vinne frem på globale markeder, der de får lov til å dumpe varene sine.
Det Trump sier til europeere og kinesere er at de må gjøre mer for å redusere sine overskudd i utenrikshandel. Han innkrever en skatt fra dem som svar på deres misbruk av verdenshandelen.
Norske eliter jubler hver gang en ny tung eksportsatsing materialiserer seg . Gjerne finansiert av skattebetalerne. Men det er nettopp denne type politikk amerikanerne vil til livs. Derfor får tollkrigene også klare konsekvenser for norsk næringspolitikk – større satsinger på hjemmemarkeder, mindre på eksport.
En kan se på verdenshandelen som en allmenning, nærmest som et frodig jorde. En gresslette som nå er nedbeitet. Skal gresset få lov til å gro, og verdenshandelen bli sunn i igjen, må alle eksporttunge land, så også Norge, gjøre mer for å stimulere innenlandsk etterspørsel og droppe sine subsidietunge eksportsatsinger.