I går var gamlekara på byen for å se på kinofilm, og nyte livet på Aker Brygge. En fin kveld ble det, hvor vi traff på kjente og fikk nye venner underveis.
Noe interessant har skjedd i tysk økonomi det siste året, og det er hvor lite som har skjedd. Selv om rentene i Euro-området er halvert, oljeprisen har falt, og en ny regjering varsler ekspansiv finanspolitikk, har anslagene for den økonomiske veksten falt til origo. Det er ikke lenger ventet at tysk økonomi får noen vekst av betydning i år.
Nå er det mange hindre på veien, som for eksempel Donald Trumps tollsatser. Tollsatser med det formål å ramme den gigantiske, tyske eksportmaskinen, men også som ser ut til å ødelegge for amerikanerne. Bloombergs egne makroøkonomer venter nå bare én prosents vekst i amerikansk BNP (i årlig rate) for andre halvår. Slår dette til, vil USA knapt nok få noen sysselsettingsvekst i andre halvår i år.
Heller ikke i verdens nest størst økonomi, Kina, er den økonomiske veksten som før. Den nær allmektige statsleder Xi Jinping klagde denne uken om destruktiv priskonkurranse i mange markeder, som bidro til å ødelegge for innovasjon og økonomisk vekst. I klartekst har Kina havnet i en deflatorisk felle som de ikke vet hvordan de skal komme ut av.
Parallellene til Japans tapte tiår er påfallende. Først fikk Japan en voldsom eksportdrevet suksess i årene 1951-1986. I de gode år var inntekstveksten høy, noe som smittet over i en spekulativ fråde, før det endte med krakk og krise og evigvarende befolkningsnedgang. I Kina var det økonomiske mirakelet enda sterkere, Også Kina utviklet spekulative bobler, først i aksjemarkedene i 2014-15, og deretter i boligmarkedene. I 2021 satte Xi Jinping bremsene på, og strupet tilgangen på kreditt til boligbyggere. Den spekulasjonsdrevne boligbyggingen gikk i stå, og millioner av mennesker tapte alt de eide. Boligprisene fortsetter nå å falle på fjerde året og ingen lysning er å sikte, selv om rentene er minimerte. Som i Japan på 1990-tallet, har nå den kinesiske befolkning startet sitt ugjenkallelige fall, med en nedgang i år på om lag 3 millioner mennesker. Et fall som vil akselerere i kommende år. Ikke rart i at den kinesiske sentralbanken søker råd.
For å forsøke å stimulere kinesisk økonomi er rentene kraftig redusert, med stor skadevirkning på finansnæringen som nå sliter med lave renteinntekter og enorme tap. Akkurat slik Japan opplevde etter mange år med økonomisk stagnasjon. Nylig ble da også de største kinesiske bankene tilført 750 milliarder kroner i ny egenkapital. Mere må trolig til.
Europa har havnet i den pussige situasjon at industrinasjoner som Tyskland og Østerrike sliter med å få til noe som helst av vekst, mens veksten er god i turismenæringer rundt Middelhavet. Det er tydeligvis ikke bare Jeff Bezos som skal gifte seg i Sør-Europa i sommer. Og fremover kan små vakre land trenge alle de turistinntekter de kan skaffe seg, all den tid gamle nord-europeiske industrimakter neppe har råd til å fortsette å være EUs gavmilde velgjørere lenger.
For Norge er ikke en tysk skjebne langt unna. Oljeindustriens investeringer skal gradvis krympe fra og med neste år og inn i evigheten. I årene 2026-2030 vil fallet motsvare om lag 10 milliarder kroner per år. Høyres løfter om store skatteletter kan være mere betimelige enn økonomer flest tror. De småkorrupte, underskuddsplagede næringslivssatsinger som Stortinget prioriterer, vil trolig gradvis svinne hen etter hvert som en ny generasjon politikere kommer til – uten interesse av å holde liv i gamle karas luftslott.
Fremtiden til Norge ligger heller i å bli mere lik Venezia enn Stuttgart. Norge må utvikle lokalsamfunn hvor folk vil bo, feriere, gifte seg og få barn. Valuta har vi nok av. Nå må vi lære å ta Norge mer i bruk. Det ville også være bra for miljøet om flere nordmenn ferierte her hjemme.
Filmen vi så i går var nyinnspillingen av Dragetemmeren, en film som er en fin sommeropplevelse for hele familien. Selv om den nok ikke helt når opp til originalen. Spørsmålet for våre politikere, næringslivsledere og sentralbankfolk i sommer er om vi i Norge fortsatt er vikinger, som kan lære av innbyggerne i Borkøy, å makte å temme våre egne drager:
– Klarer politikere å unngå å sløse med midler til gode formål?
– Klarer vi lage et skattesystem som er bærekraftig i eldrebølgens æra?
– Klarer de samme politikere å unngå dødsdømte næringslivssatsinger?
– Klarer næringslivsledere å omstille seg til en mer tjenestebasert økonomi i takt med at oljeindustrien svinner hen?
– Klare vi alle overgangen til en lavvekst æra med tilhørende minimerte renter uten at kredittveksten tar av igjen?
For rentene er på kraftig på vei ned. I Sveits blir de snart negative og i Euro-området og i Danmark er vi trolig på vei mot null. I Sverige har man halvert rentene det siste året, samtidig som utsiktene for økonomien blir stadig mørkere. Før eller siden får Norge om lag det samme rentenivå som våre naboland, noe vi bør innrette vårt skattesystem på, slik at vi unngår spekulative bobler når så måtte skje.
Men minimerte EU-renter er neppe nok til å løfte Tyskland ut av sin evigvarende lav vekst æra. Ei heller oss andre.
En kan si at vi alle får en variant av japansk syke, men jeg vil heller kalle det ‘’skjebnen til modne sivilisasjoner’. Samfunn som forhåpentligvis vil eldes med stil, og som klarer å temme sine plagsomme drager.