Det er litt for mange likhetstrekk mellom regimene til Putin, Xi Jinping og Trump til at det kan forbigås med stillhet. Kanskje er det for tidlig å erklære at de definerer en ny æra, men et trendbrudd kan en si at de samlet utgjør.
Vladimir Putins nostalgi for gamle dager, kan godt kalles for ‘Make Russia Great Again’.
Xi Jinpings marx-leninistiske nasjonalisme heter ‘Greater China’, mens
Trump har jo ‘Make America Great Again’ (MAGA).
Suksessen til alle tre har sitt utspring i det som i ettertid fortonet seg som en reaksjon på utviklingstrekk i samfunnet som hadde vært under oppbygging i lang tid.
Den som ser dette tydeligst, er nok Xi Jinping, gitt at han faktisk studerte det som kalles ‘dialektisk materialisme’. En forståelse av verdenshistorien hvor verden ikke går fremover i en rett linje, men får et mer hakkete forløp, da det går fra én ytterlighet til den motsatte, før en tredje periode, som blir en slags mellomvei, forløses. Dette marxistiske tankeskjema for verdens gang bygger på filosofen Friedrich Hegels forståelse av at enhver større bevegelse i samfunnet, eller i storpolitikken, avler sin reaksjon. Nærmest som at enhver sterk flo skaper så sterke understrømmer at det kan gi en alvorlig fjære.
For Xi Jinping var det mange år med maoisme, som ga den motsatte ytterlighet, med frislipp av økonomiske krefter. Han har selv kalt sitt regime (fra 2012 av) som en reaksjon på de eksesser som bygde seg opp gjennom 30 år, under det som må kunne kalles Deng-æraen (1978-2008). Han ser kanskje på seg selv med sitt strenge leninistiske (; kontrollerende) holdning til politikk, kultur, akademia og media, men samtidig til oppmuntring til kapitalistisk konkurranse i den private sektor, som en slags syntese av Mao-årene og Deng-æraen. En ny likevekt.
Putin på sin side fryktet at russernes nihilistiske, luksusforherligende kultur som utviklet seg etter Sovjet Unionens implosjon ville ende opp som jag etter vind, med en oppsmuldring av den russiske nasjon som resultat. Han ser på sitt strenge regime i dette årtusen som en reaksjon på Russlands mislykkede og traumatiske år med demokrati, etter kollapsen til det kommunistiske Sovjet Unionen i 1991. Med sitt enevelde kan også han sees på som en syntese av Tsar-dømmet og kommunistenes jernharde styre.
Kanskje Trumps suksess skyldes at hans politiske motstandere ikke evnet å gi håp om et bedre liv til millioner av amerikanere som ikke deler de liberale kultursyn som dagens demokratiske ledere har?
Mange velgere som ser at de har lavere levestandard enn deres foreldre hadde på 1970-tallet, ser likeledes på Trump som sitt siste håp. Han ser i hvert fall på seg selv som reddende engel fra hele 80 år med vanstyre.
Alle tre ser altså på seg selv som en motreaksjon mot dekadente krefter i samfunnet som fikk utvikle seg før de kom til makten.
Her kommer flere likhetstrekk:
- De er alle aldrende, egenrådige statsledere uten naturlige arvtagere. Dermed er de alle ett-skudds regimer hvor et attentat (eller naturlig dødsfall) kan gi et helt nytt regime.
- De er alle etniske nasjonalister:
- hvor Trump fremhever hvite, kristne tradisjoner fra de første ti-år etter andre verdenskrig som rettesnor for andre
- Xi fremhever Han-kinesisk kultur og styresett som ideal for alle fattige land
- Putin dyrker på sin side bildet av Stor-russeren, med hovedsete i Moskva som bør få dominere andre nærliggende folkeslag
- Alle tre ledere føler seg hevet over loven i troen på at det er bare de som kan styre samfunnet i riktig retning.
- Alle er opptatt av å øke sin landmasse, slik som imperiebyggere tenkte på 1800-tallet. USA vil gjerne ha Canada/Grønland, Kina ønsker seg Taiwan, mens Putin prøver å erobre Ukraina.
- Alle driver med ‘draining the swamp’ eller utrenskinger i statsapparatet, og i tilstøtende private og offentlige byråkratier.
- Alle angriper ‘det sivile samfunn’ som består av frittenkende akademikere, kunstnere og bedriftsledere.
- Alle tre land har svake statsfinanser. Statsgjelden i USA og Kina sprenger stadig nye rekorder nå som budsjettunderskuddene nærmer seg 10 prosent av BNP. En akilleshæl som blir stadig vondere med årene.
Det finnes sikkert flere likhetstrekk. Jeg tar gjerne imot forslag til slike.
Det jeg undrer meg over er hva som kommer etter dem. Hva kommer etter at dagens autoritære regimer er forbi? De er alle tre i 70-årene, og deres dristige grep for å forandre samfunnet har trolig allerede sådd frøene til en fremtidig, bredt basert motreaksjon. I hvert fall hvis en skal følge Hegel sitt tankeskjema for historiens gang. Etter deres flo, kommer det i så fall en ukjent fjære, eller en ny syntese om du vil.
Implisitt i alle tre statslederes tenking er at deres folkeslag er bedre enn andres. Amerikanere må få lov til å bestemme over sine nabolands anliggender. Putin bør ha makt over hviterussere og ukrainere, mens Han-kinesere må få lov til å kontrollere tibetanere, uighurer og befolkningen på Taiwan.
Vi nordmenn bør ikke si oss sjokkerte over denne tankegangen om at det finnes herrefolk. Det er et premiss for vår innblanding i andre lands anliggende at det er noe spesielt høyverdig i det å være norsk. Eller som Gro Harlem Brundtland sa det: Det er typisk norsk å være god. Hvilket gir oss rett til å reise verden rundt og blande oss in andre folkeslags affærer.
Det er viktig for Norge å forstå at vi lever i en transaksjonsbasert verden hvor realpolitikk råder. Alle er opptatt av seg og sitt. Uavhengig av om det er kapitalistiske eller kommunistiske systemer så prøver de å lage best mulig avtaler for seg og sine folk.
Tør vi håpe på at det vokser frem en global, mer kulturkonservativ, etnisk mangfoldig, lite korrupt og mer fokusert sosialdemokratisk bevegelse enn det vi har i dag, som motreaksjon på dagens autoritære og dogmatiske ledere?
Tross alt, etter Vietnam-krigen og Richard Nixons ulovligheter, fikk vi menneskerettsforkjemperen Jimmy Carter som USAs president.
En politisk oppvåkning som ender med nye, yngre ledere som prioriterer det å bedre ‘vanlige folks’ hverdag nær sagt over alt annet?
Det er lov å håpe.