Som amatørhistoriker så er jeg fascinert av beretninger fra årene før første og andre verdenskrig.
Mange bøker er skrevet om disse perioder, hvorav Sleepwalkers (2013) er en av de nyere bøkene som har slått best an. Tesen her er at stormaktene hadde et felles ansvar for krigsutbruddene, all den tid de kunne ha agert annerledes i forkant, og reddet Europa fra fremtidige ufattelige lidelser, inklusive Holocaust. Dessverre så ikke datidens statsledere farene som lurket rundt hjørnet. Den daglige tralt i de europeiske hovedsteder gikk som normalt frem til sommeren 1914, da kanonene endelig fikk tale. Og helt frem til München avtalen i 1938 forsøkte vestlige ledere å tekkes herr Hitler.
Farget av denne tilnærmingen til historiens gang, blir en makroøkonom med pengepolitikk som lidenskap observant på at det kan være like lange linjer å dra i monetære skildringer som det er i geopolitikken.
Vi starter på midten av 1970-tallet da laissez-faire (frislipp) fant sin vei inn i maktens korridorer via filosofer som Charles Nozick, samt økonomer som Milton Friedman. Det for første gang siden mellomkrigsårene. Selvfølgelig hadde høyrefolk i alle land til alle tider ivret for mer markedsøkonomi, men det nye på 1970-tallet var at også sosialdemokratiske partier og arbeiderbevegelsen begynte å ivre for markedsreformer og privatiseringer. Den britiske statsminister James Callaghan slo om allerede i 1975, mens det var den amerikanske president Jimmy Carter som deregulerte olje- og gassindustrien, og utnevnte den beinharde Paul Volcker som USAs sentralbanksjef. Slik beredte de grunnen for Margaret Thatchers og Ronald Reagans høyrebølger på 1980-tallet.
Siden den gang har alle forsøk på å bremse markedskreftenes fremvekst bare vært fartsdumper på veien mot dagens pengepolitiske virkelighet.
Etter 40 år med nyliberal tenking, massive privatiseringer og sterk gjeldssetting er innbyggerne i de store økonomier nå rikere enn noen gang før, men med aldrende befolkninger, og forgjeldete nasjonalstater. Hvorav de fleste har foruroligende store budsjettunderskudd i vente. En ny runde med opprustning, og dermed tilhørende utgifter til ikke-produktive formål, er en ny byrde på allerede anstrengte statsfinanser.
I disse dager er det mye macho-snakk, blant makro-snakkere, om behovet for positive realrenter.
Du vet, arbeidsmarkedene er stramme, børsene er nær rekordhøye, og vi kan ikke risikere at privat sektor tar av med lånefinansierte prosjekter hvis rentene blir for lave. Av en eller annen grunn skal det ‘lønne seg å spare’.
Men det er lett å undervurdere hvor farlig det å tenke normalt er, hvis vi er på vei inn i unormale tider. Og litt på samme måte som verden drev av gårde i feil retning i de nærmeste årene i forkant av krigsutbrudd i 1914 og 1939, så driver vi i disse dager mot en eller flere mulige statsfinansielle skipbrudd som kan bli alvorlige nok til å gi kriser i verdensøkonomien.
La oss starte med Kina. Et land med befolkningsnedgang, deflasjon og et løpende underskudd på statsbudsjettet nær 10 prosent av BNP, noe som over tid gir en eksploderende statsgjeld. Kina skiller seg også negativt ut av de store økonomier ved å ha usedvanlig lite skatteinngang, bare 26 prosent av BNP.
USA er ikke stort bedre stilt. Denne uke nedjusterte den amerikanske sentralbanken sine vekstestimater for amerikansk økonomi for både i år og neste år. Det en lurer på er om veksten fremover (den såkalte trendveksten) permanent blir liggende lavere enn før.
Kanskje trendveksten til amerikansk BNP er om lag halvannen, og ikke de 2-2,5, prosent vi tidligere trodde? Får Trump-administrasjonen fart på utkastelse av de millioner av illegale innvandrere som holder hjulene i gang i tjenestesektoren, og i de dårligst betalte jobbene i vareproduksjonen, så kan vekstevnen bli enda svakere enn dette igjen.
Europa sliter som USA og Kina med en nedgang i yrkesbefolkningen og anstrengte statsfinanser. En særskilt utfordring er at vekstevnen er redusert som følge av at de europeiske samfunn har blitt teknologiske sinker. Tyskland har ikke hatt BNP-vekst siden 2019 og får neppe noen konjunkturoppgang i år eller neste år. Verre er det at de franske statsfinanser er ute av kontroll med raskt voksende gjeldsgrad.
I sum så må en begynne å tenke på hvor bærekraftig et system med positive realrenter på statsgjeld er i alle disse land.
Det å sette rentene så lavt at statsfinansene bedres har vi gjort før. I de første etterkrigsår hadde den vestlige verden regulerte kredittmarkeder, hvor rentene ble satt ubehagelig lavt for sparere, av hensyn til nasjonalstatenes finansielle helse, og gjenoppbyggingen etter krigen. Et system for rentesetting som man kalte ‘fiskal dominans’.
For meg ser det ut som det er den veien det går også i vår tid. Vi er bare noen få år unna fra en skjebnetid hvor både europeere, amerikanere og kinesere må restrukturere sine offentlige finanser.
Sentralbankene vil her få mye å gjøre. Og et redskap de garantert kommer til å gå for hvis den finansielle stabilitet er truet, er lave korte renter, ikke minst for å motvirke de negative effektene på økonomien som hoppene i de lange renter gir. Lange renter som jo i økende grad vil preges av faren for tvungen restrukturering av statsgjeld.
Norge har ingen statsgjeld av betydning, og må derfor se på disse farer med en kreditors briller.
I klartekst betyr det at Oljefondet må dumpe sine lange statsobligasjoner, og heller satse på kortere løpetider for våre kollektive sparemidler. Bare sånn for sikkerhets skyld. Norges Bank kan vanskelig gjøre annet i sin rentesetting enn å følge med på hva andre måtte gjøre, i sine forsøk på stabilisere kronekursen i en volatil verden.
I oppløpene til både første og andre verdenskrig prøvde våre rikspolitikere å holde Norge utenfor de europeiske konflikter.
Norske EU-tilhengere kan lære av dette, ved å være forsiktige med å trekke Norge inn i et EU som kan være på vei inn i multiple, alvorlige statsfinansielle kriser.