I august er det en så fin skumringstime. Med alle husets lys avslått er det stor underholdning i det å se ut av stuevinduet, mens dagslyset gradvis forsvinner.
Professor Ulltveit Moes kronikk om eksport var en god gjennomgang av fallgruvene med å promotere eksportindustrier på bekostning av innenlandske, skjermede satsinger, men mangler en litt større kontekst. Verdens frihandel system har i senere år skrantet og blir neppe noen gang slik det en gang var.
Problemet er at volumene som frihandelen avstedkommer har blitt for store, og da spesielt eksportvolumene fra store økonomier som Tyskland og Kina. Det er derfor ikke uten grunn at amerikanerne har disse to stater som mål for sine tollkriger. Deres politikk munner ut i en form for merkantilisme som skyldes innenlandske ubalanser.
Tyskland har lenge forsøkt å minimere budsjettunderskuddene i offentlig sektor. Men tyskere er også flittigere sparere. Kan ikke sparemidlene tas i bruk innenlands må de brukes utenlands, med eksportoverskudd og tilhørende kapitaleksport som resultat.
Kinas problemer er mer sammensatte med:
– en av verdens raskest aldrende befolkninger i et samfunn uten rause trygdeordninger
– en kommuniststat som forbereder en forødende krig mot Taiwan med liten troverdighet hos kapitalrike kinesere
– en imploderende boligsektor som øker sparebehovene hos de fleste kinesere
En kan si at den kinesiske boligkrisen har fått sine globale konsekvenser ved at den rammer vestlig næringsliv i kraft av den vareflommen som ikke finner avsetning innenlands, men som må dumpes i Europa, Nord-Amerika og Asia.
I forarbeidene til Bretton Woods konferansen i 1944 advarte Keynes mot nettopp dette: det at noen land skulle kjøre systematiske overskudd på handelsbalansen for å bygge seg opp store internasjonale finansielle formuer. Motstykket til et lands overskudd er jo andre lands underskudd og gjeldsetting. Keynes sin resept var da at land som hadde vedvarende overskudd på sin driftsbalanse mot utlandet måtte skatte til verdenssamfunnet for sin misbruk av det globale handels- og finanssystem. I verste fall fikk man beslaglegge finansformuen til overskuddslandene.
På sine døende dager samlet Keynes sine kollegaer, eller disipler, for et siste faglig symposium. Sittende med et pledd over seg i sin kjære ørelappstol ble han spurt om USAs hegemoni ville vare evig. Nei, spådde han profetisk, over tid vil USA misbruke retten til å sette seg i gjeld og dermed fremskynde systemets kollaps. Vi er ikke der enda, men vi vender neppe heller tilbake til den idylliske verden av i fjor da de færreste brydde seg om størrelsen på ubalansene i verdenshandelen.
Motsatt av hva mange frykter kan ikke dollaren erstattes enda, fordi det kommunistiske og aggressive Kina ikke har mulighet til å skaffe seg tillit i et globalt kapitalistisk marked for sparemidler. Euro-landene klarer heller ikke samle seg til en fiskal union, og får da heller aldri utviklet den felles valuta, euro, til noen konkurrent til den (enn så lenge) allmektige dollar.
For Norge er dette en uhyre farlig situasjon. Også vi har forsøkt å gjøre lykke ved å kvele privat forbruk og heller dynge på med enorme overskudd på handelsbalansen – med en av verdens største utenlandske finansformuer som resultat. Vi har også valgt å beholde en selvstendig valutakurs, selv om det er lite trolig at dens vandringer har så mye med norske forhold å gjøre. Kronen hopper og spretter alt etter hva internasjonale investorer måtte ha på agendaen.
Fremover er det heller ikke lett å se at noen av disse forholdene vil bedres. Denne ukes komedie i den tyske Bundestag, hvor den konservative-sosialdemokratiske regjering ikke en gang kan få sine egne representanter til å stemme på seg selv, lover ikke godt for optimismen i europeiske samfunn.
Uansett er det meste av den årlige halvkule i en økonomisk lavkonjunktur, noe som rammer Europas mange eksportnæringer bredt og vidt.
Kina kommer neppe til å gjøre kraftfulle grep for å stoppe deflasjonen i vare- og eiendomsmarkedene. Også for dem er eksporten – uansett til hvilken pris det måtte forekomme – fortsatt løsningen.
Og USA skal tydeligvis gjennomføre en serie tollkriger som kommer til å gi inflasjonshopp og produksjonskutt i mange berørte næringer i USA. Tollkrigene kommer også til å koste amerikanerne dyrt.
Her hjemme får vi, som alltid, bare ta det som kommer i verdensøkonomien. En bieffekt av nedgangstider er at oljeprisen er under kraftig press. Ned hele 30 prosent i norsk regning siden årsskiftet. En kan kalle det vårt bidrag til å rebalansere verdens handelsbalanser i skumringstimen for verdens frihandel.
Men dessverre er det kanskje også bare vårt første bidrag. Vedvarer lavkonjunkturen i verdensøkonomien er det grunn til å regne med mer deflasjon, inklusive fallende råvarepriser i Asia. En deflasjon som vil spre seg til resten av verdensøkonomien. Overskuddsproduksjonen må jo finne seg et marked – et eller annet sted i verden.
Etter skumringstimen kommer nattens mørke. En natt vi ikke vet hvor lenge varer.
Soloppgang får vi først når sentralbankene trår til med store rentekutt. De må sette rentene til et tålelig nivå for en verdensøkonomi hvor frihandel er erstattet av et nytt og helt ukjent system. Det kan ta tid.