Årets Rapport om Finansiell Stabilitet fra Norges Bank er en liten juvel: Velskreven og pedagogisk som aldri før, med de vanlige farene som lurker i buskaset til de fleste norske banker: boliggjeld, børsuro, faren for internasjonale konjunkturer. Med de notorisk grusomme Hedge-Fondene som busemenn.
Men her kommer min egen finansielle rapport: JLA-spesial.
Først det store ute: Verden var i lavkonjunktur før tariffkrigene satte i gang 2. april i år. Kriger som vi ikke vet utfallet av, men som bidrar nok til lavere vekst i USA og Kina samt andre hardt rammede land enn ventet. Det før mottiltak lanseres. Disse tiltak tar form av arbeidsmarkedsreformer, rentekutt og stimuli over statsbudsjettet.
Det later til at verdens tre største økonomiske områder i år kommer både til å føre en mer ekspansiv finanspolitikk enn i fjor, og ty til rentekutt, blant annet som følge av tariffkrigene.
Så nettoen av alt som skjer er ikke godt å si. En må bare tenke seg at det mangehodede myndighetstrollet kan rette opp mye av det gale som skjer i handelspolitikken.
Men hvem vet hva myndighetene måtte finne på? Her er vel den første åpenbare blindsone i Norges Bank:
Den største fare for krakk og krise i Norge ligger ikke i globale, sinuskurve-svingende konjunkturer, men i myndigheters agering.
Det spørs altså ikke bare hvordan man har det, men hvordan politikere og sentralbankfolk tar det.
I klartekst: Det er myndighetenes handlinger som er den største risikoen for Norges finansielle stabilitet. Både den kinesiske og den amerikanske president har da også sagt at økonomiske kalkyler må kunne legges til side.
Noen eksempler fra historien hvor myndighetenes veivalg har vært avgjørende:
- Pundet ble ført tilbake og revaluert i 1925 av en villfaren finansminister Winston Churchill med katsrogale konsekvenser for britsk industri.
- Den amerikanske sentralbanken senket renten i 1927, angivelig etter press fra den samme Winston. Hvilket fyrte opp en kredittboble på Wall Street inntil sentralbanken fikk den til å sprekke høsten to år senere, men først etter at lavkonjunkturen var i gang.
- Feilen ble forsterket av Smoot-Hawley-lovens tariffer, og det at man tillot en større bank å gå overende i høsten 1930.
- Samme feil i Østerrike 1931, hvor en tillot Creditanstalt å gå overende, noe som satte fart på depresjonen i Europa og ga grobunn for nazisme.
- I 1992 satte Bundesbank rentene unødvendig høyt for å bekjempe en midlertidig inflasjonsbølge
- Samme høst satte Norges Bank rentene unødvendig høyt med den norske finanskrise som resultat
- I 2009 lot myndighetene Lehman Brothers gå konkurs til tross for at investeringsbanken hadde en beiler i Barclays Bank.
- Og vi makroøkonomer må også ta mye av skylda, da beslutningstagere ofte hører (litt for mye) på oss. Den oppskrytte boka ‘This times its different’ ble hyldet av myndigheter uvitende om at bokas sentrale premiss om at ‘økt gjeld gir lavere økonomisk vekst’ baserte seg på en regnefeil.
Så i sannhet er den største fare for finansielle stabilitet i inn- og utland at myndighetene trår feil.
Den særnorske varianten av dette ligger i vår selvstendige pengepolitikk. Krona kan gå alle veier. Det historiske snitt for amerikanske dollar i norsk regning er 7,1. Skulle vi vende tilbake dit, ligger mye av norsk næringsliv i en fremtidig grushaug.
Etter hvert som krona styrker seg vil nok Norges Bank kutte rentene aggressivt, men da er vi sårbare for en ny fare: Boligpriseksplosjon.
Etter lengre tid med minimert boligbygging, som følge av at prisene på brukte boliger er altfor lave i det meste av landet til å rettferdiggjøre nybygg, har vi en gryende boligmangel. Denne selvvalgte tragedie forsterkes av at det ikke er skatt på boligspekulasjon. Noe som gir brede oppturer i boligmarkedene potensiale til å ta helt av.
En uholdbar boliglånsforskrift kan gi boligprisveksten rakettfart i årene som kommer, og dermed bidra sterkt til å destabilisere norsk økonomi. Alle snakker om at husholdningenes gjeld er høy, men det viktigste attributt er at den er lavere enn den ville ha vært hvis husholdningene fikk bestemme selv. En tilpasning til ønskede likevekter vil kunne skje ubehagelig raskt, med ekstrem sterk kredittvekst, i det forskriften oppheves.
Ta det for hva det er verdt, men min konklusjon er at risikoen for norsk økonomi ikke ligger i bankene, hos husholdningene eller i bedriftene, men heller i myndighetenes sfærer.
Og for de som ikke tok analogien jeg hentet fra filmverden kommer følgende klipp fra en av verdens høyest elskede filmer, Casablanca.
En film som tydeligvis også er en favoritt på Bankplassen.