Den første Stortingsmelding som omhandlet oljesektorens plass i norsk økonomi anbefalte å utvikle oljesektoren, men da uten å forringe alle de andre kvaliteter i norsk samfunnsliv. Men som Rousseau ville fortalt deg så er det ikke lett å forbli uanfektet av det som er vår tids viktigste transformasjon: Veien fra tradisjonelt næringsliv, via oljeeventyret, til å ha kapitalforvaltning til å finansiere helse og omsorg som vår viktigste levevei. Og så får det heller bli til at vi mister noe av vår edelhet, som vi anså som en del av vår sjel, på veien. Vi har alle blitt borgerlige, så også medlemmene av partiene Rødt og MDG. Deres medlemmer spiser like mye av Wall Streets frukter som vi andre gjør. Partiet Rødt trekker frem følgende dikt av Rudolf Nilsen i valgkampen i 2025:
Løfte
Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt –
Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry –
Vi som intet lærte
uten biblens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud –
Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød –
Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.
Men dikteren ville nok ha nikket anerkjennende til dagens situasjon hvor alle nordmenn har blitt blodsugere på de internasjonale finansmarkeder. Alternativt ville han ha sagt at diktet først og fremst er til glede for de som Norge utnytter.
Dette avspeiler også at nordmenn flest har problemer med å ta det mentale steget fra troen på å leve av industri og vareproduksjon til å erkjenne at vi har blitt et postindustrielt samfunn, som hviler tungt på sine inntekter fra global kapitalforvaltning. Vi liker heller ikke å erkjenne at vi har blitt oligarker som søker innflytelse, fjern og nær, i kraft av vår finansielle formue.
Norge har lenge forsøkt å være en humanitær stormakt. Ikke i kraft av vår utdanning, kunnskaper eller dype psykologiske innsikt. Nei, vi har penger å gi bort. Derfor blir våre politikere overalt tatt imot med åpne armer. Slik svarer vi til Aristoteles definisjon av en Oligark: En som både har mye penger og som søker makt og innflytelse.
Tilsynelatende lettjente penger er vår inntjening fra kapitalforvaltning, men det er faktisk noe som krever hardt arbeid. Bare av en annen type enn det vi er vant til. Vi må faktisk engasjere oss i debatter med fyrer som Elon Musk, USAs fremste oligark. Vi har også et eieransvar, ikke bare for vår felles formue, men også for millioner av arbeidere verden rundt. Det er ingen andre enn aksjonærene som kan ta det ansvaret.
Men denne rollen syntes vi å være ukomfortabel med når det gjelder vårt eierskap til enorme aksjeposter i Oljefondet. Dessverre for den motvillige oligark så øker imidlertid vår makt proporsjonalt med vår formue. Skal vi ta vår eierrolle på alvor, må vi ta stadig større plass på generalforsamlinger.
Da milliardæren Nicolai Tangen ble ansatt som toppsjef for Oljefondet var jeg ikke kritisk, bare spurte undrende på om Norge var moden for en milliardær som toppbyråkrat. En såkalt ‘self made man’ som neppe ville la seg tøyle av byråkrater fra Blindernskolen. Konflikter måtte oppstå der han har meningers mot, der erfarne diplomater ville tie. For han vil jo noe med sin gjerning. Han søker innflytelse overalt. Slik er han en oligark i Norges Banks tjeneste.
Vel, nå er han der og styrer skuta med vår kollektive utenlandske finansformue. Hans betydning forsterkes av at Oljefondet eksploderer i verdi. Mange utlendinger lytter nok mer til Tangen enn vår egen statsminister. For oljefondssjefen har virkelig potensielt stor makt i styrerom rundt omkring i verden.
Oljefondet griper således også inn på U-hjelpens og Utenriksdepartementets domener. En koordinering her kommer til å tvinge seg frem med årene. Folk på høyt nivå rundt omkring i verden har tross alt ikke så mye tid de kan bruke på nordmenn. Norge har jo mindre enn én promille av verdens befolkning. Jo mer Oljefondet tar av tid og plass, desto mindre tid blir det til andre presserende saker Norge er opptatt av. Da statsminister Jonas Gahr Støre var på statsbesøk i Beijing for å møte selveste Xi Jinping, fant jeg ikke en eneste notis om dette i South China Morning Post. Annerledes ville det nok ha vært hvis Tangen kom på besøk.
Det å være eier, med sterk sympati for norske, idealistiske formål, er en kime til fremtidige konflikter. Du kan ikke drive eierstyring uten å av og til måtte gjøre deg upopulær. Derfor blir det en krevende balansegang for et fond som skal ta verden som den er, men med et Storting i ryggen som gjerne vil bruke Oljefondet som et politisk redskap til å utestenge selskaper og boikotte land som faller i de regjerende politikeres unåde.
Et eksempel viser hvor vanskelig eierrollen kan være. Våren 2024 valgte Oljefondet å stemme mot en lønnspakke på om lag 500 milliarder kroner som Tesla tilbød Elon Musk. Forslaget fikk imidlertid flertall på generalforsamlingen. Et vedtak som ga et ekstra hopp i Tesla kursen på 3 prosent, noe Oljefondet tjente drøye to milliarder på. Det er lov å spørre seg om Tangen her prøvde å ta nordiske avlønningsmodeller inn i amerikanske tilstander, uten tanke på hva som var mest lønnsomt for norske skattebetalere. Stemte Tangen i håp om å fornorske Tesla, eller for å sope inn mest mulig penger til statskassa?
Det er også stadig mer uklart hvilken side av bordet Norge sitter på når lønnsveksten til verdens arbeidere skal fastsettes. Jeg ser mange flagg i 1. mai tog som krever økt kjøpekraft for arbeidsfolk, men ingen som krever større utbytte fra internasjonale konsern som kunne finansiere slike løft i Norge. Ingen faner med krav om lockout av amerikanske bilarbeidere slik at deres lønnsvekst ble så lav at norske pensjonister, som tar del i GMs overskudd takket være Oljefondets eierposter, kunne unnes større utbetalinger.
Der hvor venstreradikale politikere heier på store lønnstillegg, må de se i øynene at vi har mange ganger flere pensjonister, som er avhengige av utbytte og aksjekursgevinster, enn vi har industriarbeidere.
Et siste dilemma, som bør engasjere flere økonomer enn undertegnede, er hva utestenging av selskaper fra fondet koster. Fondet har et etisk råd som anbefaler utestenging av et selskap fra tid til annen. For eksempel kan det å utestenge et våpenselskap som produserer grusomme klasevåpen gi stor suksess på ulike ungdomslag rundt omkring i gamlelandet, men koste mye i form av tapt avkastning hvis våpenselskapet stiger kraftig i verdi på børsen.
Er det verdt det? Kunne disse tapte midler vært brukt bedre på annen måte?
Nordmenn liker ikke å tenke på slikt. Vi vil sitte på arbeidstakersida, og slå solidarisk i bordet når arbeidere i andre land krever fete lønnstillegg. Vi ønsker heller ikke å regne på kostnaden av våre etiske valg.
Men Norge er i endring. Tangens podkast ‘In Good Company’ og engasjement i sosiale medier kan ansees for å være uskyldige saker, men det er tvert imot en meget sterk påvirkningskanal for kapitalistiske meningsbærere i samfunnet. Det er som Sindre Heyerdahl oppsummerte investorkonferansen til Oljefondet i 2024 med et spørsmål om det er et nytt Norge som tegnes. For ungdom har de gamle medier liten relevans. De følger Nicolai Tangen inn i den nye tid, og har Elon Musk som en like stor helt som de har Erling Braut Haaland.
Sosialistisk Venstrepartis Kari Elisabeth Kaski ser alvoret i det at Oljefondets podcaster blir en megafon for global kapitalisme inn i det norske samfunn. Elon Musk har da også en sentral rolle i Donald Trumps regjering, med ansvar for å revolusjonere effektiviteten i den statlige sektor blant annet fordi han er så flink med sosiale medier. Han eier også mediekanalen X, det vi tidligere kalte Twitter. Nå den globale høyresides mektigste informasjonskanal.
Slipper vi alle disse vellykkete amerikanske milliardærene inn i varmen med sine sølvtunger har venstresiden lite å stille opp med. Ungdom lar seg forføre av drømmer om suksess. Tangens podcast-serie, seminarer og artigheter i sosiale media er dermed med på å forandre Norge på en langt mer grunnleggende måte enn det noe taler på Stortinget kan få til. Han er læremester for den nye generasjon av nordmenn som kommer til. Ungdom som må lære seg å takle livet som oligarker bedre enn vår generasjon ser ut til å makte.
Venstresiden mangler inspirerende skikkelser som faktisk får til noe. Hvor er vår tids Nelson Mandela? Marx og Rousseau fremstår i dag som avleggse filosofer som vi kan hente noe få artige idéer fra, men som i vår tid har kommet til kort for den markedsliberalistiske lære. Noen ungdommer er aktive i miljøbevegelsen, eller på venstresiden av norsk politikk, men de færreste av dem vil tilbake til et mer primitivt liv fylt av dugnadsånd.
Elitene med bakgrunn i partiapparater og papiraviser naturligvis tar dette tungt. Ungdommen har de mistet. Tross alt, hvem av de unge vil ikke heller være med på laget til selveste Elon Musk enn å bruke tid på nedstøvede avisredaksjoner?