Klør meg litt i huet. Hva i all verden er det å skrive om frigjøringsdagen som andre ikke kan si bedre?
8. mai er en merkedag som ville duge som nasjonaldag, hvis vi ikke hadde hatt 17. mai med sitt fredelige og vakre barnetog. Frigjøringsdagen er tross alt grunnen til at ungene våre kan gå i tog.
Men verdenshistorien gir få holdepunkter for å kunne si at frihet varer evig. Det beste vi kan gjøre for våre etterkommere er å forlenge denne fredfulle periode av Norges historie så lenge som mulig. Det kreves da tungt vedlikehold. Ikke bare i form av innsats for forsvar og internasjonale operasjoner, men også ved å stå opp for våre verdier.
Et vedlikeholdsprosjekt som kommer til å koste mer fremover enn det har gjort. Øker Norge forsvarsutgiftene med ett prosentpoeng av BNP, blir belastningen på om lag 40 mrd kroner i merutgifter per år. Noe som utgjør avkastningen på 1000-1500 milliarder av oljepenger. Den regningen skal vi klare.
Problemet med verdier er at det ikke er så lett å definere hvilke verdier vi skal stå opp for. Ser en på all urett i verden, er det utrolig mye urettferdighet vi kunne ha forsøkt å ha gjort noe med i både Asia, Latin Amerika, Midt-Østen og Afrika. Når Norge velger å engasjere seg direkte i enkelte konflikter, men droppe andre, er dette prioriteringer som nok ikke alle er enige i.
Ei heller er folk enig i at man i det hele tatt skal engasjere seg i konflikter som ikke angår nordmenns ved og vel. Her må vi kanskje bare slå fast at folk er uenige? Og mer enn det, feire at vi har frihet til å kunne være enige om å være uenige!
Da den amerikanske vise-presidenten DJ Vance besøkte München, holdt han en provoserende tale for sitt europeiske vertskap. Her er Wikipedias oppsummering om hans synspunkter på tilstanden til europeisk ytringsfrihet:
Vance accused European leaders of using “ugly, Soviet-era words like misinformation and disinformation” in order to hide “old, entrenched interests” against alternative viewpoints that “might express a different opinion, or, God forbid, vote a different way—or even worse, win an election”.[8] The Vice President also heavily denounced the UK government for its “renegade” free speech laws, citing the example of Adam Smith Connor, who was jailed for breaching a “safe access zone” around an abortion clinic in Bournemouth.[15] He also denounced Sweden’s conviction of a Christian activist for burning a Quran as prosecution of religious expression, police crackdowns on anti-feminist comments in Germany, and warning letters sent by the Scottish government to people in Scotland whose homes were in safe access zones that allegedly outlawed private prayer.[16] Throughout the address, Vance emphasized the importance of democratic legitimacy and popular sovereignty. He argued that European leaders should embrace rather than fear public opinion, even when it challenges established positions. The speech included specific criticism of the Munich Security Conference itself for excluding certain populist political leaders from participation.
Da jeg så talen tenkte jeg at dette var ganske ekstremt, men etter å fundert litt over saken, må jeg si at den kanskje ikke gjorde noen skade. Mer grunnleggende kom jeg til å tenke på hvorfor jeg ble opprørt da jeg så talen.
Kanskje er jeg ikke så tolerant som jeg trodde jeg var?
Vi lever i urolige tider i en verden som er i opprør. Den perioden jeg syntes vår tid ligner mest på er 1970-tallet, som startet med sammenbruddet av Bretton Woods. Med konsekvenser for den verdensordenen som ble bygget opp rundt dette system for internasjonal finans.
Nå har vi både kriger, en fallende dollar og uro på børsene. På 1970-tallet prøvde Nixon, som Trump i dag, å redusere de finansielle byrdene for USA ved NATO-medlemskapet, til FN, og til liberale universiteter i USA. Begges hovedfokus i utenrikspolitikken var og er det geopolitiske spillet med Kina og Russland (den gang Sovjetunionen). Små land betyr ikke så mye som de gjorde for få år tilbake.
Dette innebærer at også norsk utenrikspolitikk må endres. I dag la regjeringen frem sin nye sikkerhetsstrategi med det klare budskap at Norge må forberede seg på en mulig storkrig i Europa.
Vi får trøste oss med at 1970-tallet var like forgjengelige som alle andre tiår. 2020-tallet tar også slutt en dag.
Vel, vel. Alt det som står ovenfor kan andre skrive bedre. Jeg ender da opp med å fortsette med å klø meg i huet.
Men det er ett ord som for meg tyter fram i ordflommen, og som du kan smatte på: Respekt.
Vi skal ha:
- respekt for de falne, og alle andre som kjempet for vår frihet opp gjennom årene
- respekt for at våre soldater, som skal kjempe med livet som innsats, har det beste utstyret som penger kan kjøpe
- respekt for at alle nordmenn kan ha like verdifulle synspunkt på alle spørsmål
- respekt for at andre folkeslag er annerledes enn oss, og velger seg andre styringssystemer enn vi gjør
- respekt for Putin, Trump, Xi Jinping og deres følgere, uansett hvor uenige vi er i deres politikk. Kanskje bidro den mangel på respekt som akademikere viste MAGA-tilhengere, til å fyre opp under entusiasmen for Trumps kanditatur?
- respekt for at verden er vanskelig, og være forsiktige med å blande oss bort i internasjonale forhold vi ikke kan endre
- respekt for andres talerett, så også at den amerikanske visepresident må få lov til å skjelle oss ut
- respekt for de store lands adferd, noe annet kan gi oss en selvskadende utenrikspolitikk
Mange sier det er nye tider nå, men på en basal måte er utfordringen for Norge i dag den samme som den vært siden freden 8. mai 1945.
Den beste måte å vise de falne respekt, og samtidig feire vår frihet, er å gjøre som nordmenn alltid har gjort:
Vi samarbeider der vi kan, og kriger der vi må.