Vel uthvilt etter arbeidernes dag, som jeg trengte etter besøk til Ålesund og NBIM, fikk jeg lyst til å drodle litt uhøytidelige rundt spørsmålet om hva slags fremtid finansnæringen i Norge skal ha. Et følsomt spørsmål hvor det er lett å tråkke folk på tærne.
Men jeg tror uansett alle som ønsker finansnæringen vel er tjent med å tenke litt stort og bredt på temaet, selv om de ikke skulle like alle dets konklusjoner.
Litt bakgrunn om hva som gjør noen land suksessrike som finanshovedsteder.
London, som var verdens ubestridte finanshovedstad på 1800-tallet, må sies å ha vokst frem som resultat av det britiske imperiet, det største av sitt slag verden noen gang har sett. Ideen var at folk i alle verdensdeler kunne trygt deponere sparemidler i Londons banker til en moderat avkastning. Disse midlene ble så lånt ut til regjeringer, foretak og husholdninger over hele verden. En virksomhet som krevde lover, et uhildet rettsvesen og solide statsfinanser med tilhørende overskudd på utenrikshandelen.
Etter to verdens kriger var imidlertid Storbritannia nær ruinert. London fikk først ny vind i seilene etter at britene tillot lyssky midler fra hele verden etablere seg i de eldgamle bygningene innenfor The City fra 1956 av.
Siden den gang har London bygd seg opp til å bli Europas viktigste finanshovedstad, til tross for små og store finansskandaler, som kulminerte med den store vestlige finanskrise i 2008.
Steder som Dubai, Cayman Islands og utallige skatteparadiser har perfeksjonert denne blandingen av trygt oppbevaringssted, med få spørsmål knyttet til hvor pengene kommer fra eller hva de skal brukes til.
Sveits sin finansnæring vokste frem bak lovpålagte gardiner hvor en kunne holde hemmelige konto. En praksis som ikke EU eller USA lenger tillater for sine borgere. Sveits har også hatt globale ambisjoner, men kriser i storbankene UBS og Credit Suisse har bidratt til å redusere sveitsernes håp om å kunne konkurrer på den globale scene.
Her hjemme er det nå mange som ønsker seg at Norge skal utvikle den norske finansnæringen til å bli noe mer enn den er i dag. Men jeg er ikke sikker på om de er villige til å endre våre finansforetak, og dermed også det norske samfunn i den retning som behøves.
For det første må en bestemme seg for om en kan beholde den selvstendige krone. Land med store finanssentra har enten en valuta som er mye i bruk globalt (som dollar, pund, euro, yen eller sveitser franc), eller så har de knyttet seg til en av de store. Fortrinnsvis amerikanske dollar, (som Hong Kong og Dubai).
Et annet poeng er at finansnæringen vil redusere behovet for industri. En av grunnene til at USA og Storbritannia avindustrialiseres er at deres finansnæringer trekker til seg mange flinke folk som alternativt kunne ha jobbet i industrien. En næringsendring som forsterkes der hvor valutakursen også styrkes av finansnæringens suksess. Disse finansfolka vil også ønske seg en ‘Downtown Abbey’ livstil med tjenerskap, kokker og sjåfører. Ille vil mange si at slikt er, men dette er relativt lette jobber som mange NAV-ere kunne trått inn i. Det har sine fordeler.
Jeg grublet over slike spørsmål da jeg var på NBIM-konferanse på tirsdag denne uken hvor stjerner fra internasjonalt næringsliv fikk briljere. Her gjør Oljefondet et fint samfunnsoppdrag ved å skape entusiasme med noen av verdens viktigste næringslivsledere. Det er vel verdt å bruke noen timer på de ulike foredragene og samtalene som var der. Nicolai Tangens podcast-serie med intervjuer av ulike toppledere er likeledes undervisningsmateriale av topp kvalitet. Men det har unektelig en kulturell slagside. Du forandres av å være særs opptatt av penger.
Men om Oljefondet kan brukes til noe mer aktivt enn undervisningsformål, og som en flott arbeidsplass, er jeg litt usikker på. Lett tilgang til Oljefondets midler kan bli en sovepute for norske finansinstitusjoner.
Det er i det hele tatt mange spørsmål om hva slags finansnæring vi ønsker oss her til lands. Da vi fikk den første Stortingsmelding om hvordan oljenæringen kom til å endre Norge i 1974 ble ikke finansnæringen nevnt med ett ord.
Vi har også hva jeg vil kalle en kulturell aversjon mot finansnæringens mange krumspring. Små og store skandaler hører til i en næring som tar risiko overalt i verden. De ansattes livsstil kan bryte sterkt mot norske likhetsidealer og vår inngrodde jantelov. Jeg er heller ikke sikker på om nordmenn er villig til å ta in hele det rufsete persongalleriet fra lugubre forretningsforbindelser som de store finanssentra huser. Vil vi ha avgåtte diktatorer og deres hoff spankulerende på Karl Johan?
Som sparebankmann er jeg også litt usikker på vi er villige til å samle enorme mengder kapital i en håndfull finansinstitusjoner som kan ruve globalt.
Jeg feiger ikke ut her ved å ikke være mer presis om hva slags næring vi burde ha, bare påpeker at valgmulighetene er mange, og at de fleste valg har sine fordeler og ulemper. En kommer ikke utenom at ‘ja, Norge har et potensiale til å kunne utvikle finansnæringen til å bli noe mer enn det er i dag’, men også at en sterk satsing på finansnæringene våre vil endre Norge på godt og vondt.
Det er neimen ikke godt å si.