Det er litt for mange likhetstrekk mellom regimene til de tre herrene over til at det kan forbigås med stillhet. Kanskje er det for tidlig å erklære at de definerer en ny æra?
Men et trendbrudd kan en si at de er.
Vladimir Putins nostalgi for gamle dager, kan godt kalles for ‘Make Russia Great Again’.
Xi Jinpings marx-leninistiske nasjonalisme heter ‘Greater China’, mens Trump har jo ‘Make America Great Again’ (MAGA).
Suksessen til alle tre har sitt utspring i det som i ettertid fortonet seg som en reaksjon på utviklingstrekk i samfunnet som hadde vært under oppbygging i lang tid.
Den som ser dette tydeligst, er nok Xi Jinping, gitt at han faktisk studerte det som kalles ‘dialektisk materialisme’. En forståelse av verdenshistorien hvor verden ikke går fremover i en rett linje, men får et mer hakkete forløp, da det går fra én ytterlighet til den motsatte, før en tredje periode som blir en slags mellomvei forløses. Tese, antitese som ender i syntese. Men det slutter ikke der. Den nye syntese er bare utgangspunkt for et nytt avvik i en eller annen retning.
Dette marxianske tankeskjema for verdens gang bygger på filosofen Friedrich Hegels forståelse av at enhver større bevegelse i samfunnet og storpolitikken avler sin reaksjon. Nærmest som enhver sterk flo skaper så sterke understrømmer at det kan gi en alvorlig fjære.
For Xi Jinping var det mange år med maoisme, som ga den motsatte ytterlighet, med frislipp av økonomiske krefter (det Marx ville ha kalt produksjonsforholdene). Han ser kanskje på seg selv med sitt strenge leninistiske (; kontrollerende) holdning til politikk, kultur, akademia og media, men samtidig til oppmuntring til kapitalistisk konkurranse i den private sektor, som en slags syntese. En ny likevekt, om enn en midlertidig sådan.
Xi Jinping har selv kalt sitt regime (fra 2012 av) som en reaksjon på de eksesser som bygde seg opp gjennom 30 år, under det som må kunne kalles Deng- æraen.
Putin fryktet kanskje at russernes nihilistiske luksusforherligende kultur ville ende opp som jag etter vind, med en oppsmuldring av den russiske nasjon som resultat. Han ser på sitt strenge regime som en reaksjon på Russlands mislykkede og traumatiske år etter kollapsen til Sovjet Unionen i 1991.
Kanskje Trumps suksess skyldes at hans politiske motstandere ikke evnet å gi håp om et bedre liv til millioner av amerikanere som ikke deler de liberale kultursyn som dagens demokratiske ledere har? Han ser i hvert fall på seg selv som reddende engel fra 70 år med vanstyre. Mange velgere som ser at de har lavere levestandard enn deres foreldre hadde på 1970-tallet, ser likeledes på Trump som sitt siste håp.
I alle fulle fall har vi her det første likhetstrekk mellom de tre: De ser på seg selv som en motreaksjon mot dekadente krefter i samfunnet.
Her kommer flere:
- De er alle aldrende, egenrådige statsledere uten naturlige arvtagere. Dermed er de alle ett-skudds regimer hvor et attentat (eller naturlig dødsfall) kan gi et helt nytt regime.
- De er alle etniske nasjonalister:
- hvor Trump fremhever hvite, kristne tradisjoner fra de første ti-år etter krigen
- Xi fremhever Han-kinesisk kultur og styresett
- Putin dyrker på sin side bildet av Stor-russeren, med hovedsete i Moskva som bør få dominere andre nærliggende folkeslag
- Alle tre ledere føler seg hevet over loven i troen på at det er bare de som kan styre samfunnet i riktig retning.
- Alle er opptatt av å øke sin landmasse, slik som imperiebyggere tenkte på 1800-tallet.
- Alle driver med ‘draining the swamp’ eller utrenskinger i statsapparatet, og i tilstøtende private og offentlige byråkratier.
- Alle angriper ‘det sivile samfunn’ som består av frittenkende akademikere, kunstnere og bedriftsledere.
- Alle tre land har svake statsfinanser. En akilleshæl som blir stadig vondere med årene.
Det finnes sikkert flere likhetstrekk. Jeg tar gjerne imot forslag til slike.
Det jeg undrer meg over er hva som kommer etter dem. Hva kommer etter at dagens autoritære regimer er forbi?
De er alle tre i 70-årene, og deres dristige grep for å forandre samfunnet har trolig allerede sådd frøene til en fremtidig, bredt basert motreaksjon. I hvert fall hvis en skal følge Hegel sitt tankeskjema for historiens gang. Etter deres flo, kommer det en ukjent fjære.
Tør vi håpe på at det vokser frem en mer kulturkonservativ, global, etnisk mangfoldig, lite korrupt og mer fokusert sosialdemokratisk bevegelse enn det vi har i dag, som prioriterer det å bedre ‘vanlige folks’ hverdag nær sagt over alt annet?
Det er lov å håpe.