Som en amatørhistoriker er jeg dypt fascinert av de endeløse forviklinger som oppsto i mellomkrigsårene. Narrativene vi leser om i dag ‘ The road to war’, etc, har noe skjebnetungt over seg, men jeg klarer ikke fri meg fra å tenke at veldig mye av dynamikken i mellomkrigsårene, som jo ledet til den ultimate katastrofe, kunne ha vært unngått.
Det var ikke forutbestemt at Hitler, Lenin og mange andre av de sentrale figurene i dette dramaet skulle overleve sine attentatforsøk. Ei heller at franskmenn skulle okkupere Ruhr-området i 1923, som reaksjon på manglende betalinger av krigsskadeerstatninger. En okkupasjon som ble unødvendig blodig, med overgrep mot den tyske lokalbefolkningen. Nei, mye uflaks hadde Europa, og mange feil ble begått, i de 20 år som skilte den første og den andre verdenskrig.
Dette har relevans for hvordan du analyserer dagens tariff(toll) kriger. En ting er at feil har blitt begått i Donald Trumps første hundre dager. Noe som har gjort han til den mest upopulære president ved denne milepæl i en presidents fire-årige løype. Børsene og dollaren har reagert som man burde forvente ved slik selvskading, og falt tilbake.
Når jeg får spørsmål i disse dager om man bør investere i aksjer og eiendom, er det imidlertid ikke hva som ha skjedd som jeg undres på, men hvor er det folk tar det herfra.
Kloke ledere retter seg opp, og reverserer noe av sin feilslåtte og upopulære politikk.
Mellomkrigsårene viser imidlertid at så ikke alltid skjer. Ledere som trådde feil, valgte å fortsette inntil katastrofen ble et faktum med det resultat at de ble kastet fra maktens tinder.
Så hvis du er optimistisk på markedene fremover, så håper du kanskje på:
- Trump dropper det meste av de annonserte tollsatser
- Jerome Powell kutter rentene med ett prosentpoeng eller to
- Xi Jinping gir opp planene om å invadere Taiwan
- Putin erklærer at krigen i Ukraina var en stor tabbe, og trekker troppene hjem til Russlands gamle grenser
- Iran dropper planene om å skaffe seg atomvåpen
Ja, det er veldig mye positivt som kan skje, bare de rette makthavere snur om og oppfører seg fornuftig.
Inntreffer alle fem begivenheter blir det bonanza på børsene. Utenkelig kan du si, men alle disse utviklingstrekkene ville folk flest si var rimelig fornuftige å gjennomføre.
Å tro noe annet enn punktene 1-5) er å tro at de som allerede har valgt feil, velger å være standhaftige i sin feilslåtte politikk. Og det er vel her katastrofescenariene inntreffer: Når det motsatte av 1-5 skulle utfolde seg.
Det var altså ingen objektiv grunn til at Hitler forfulgte jødene, eller at franskmennene oppførte seg som de gjorde. Stalins utrenskinger var mer et uttrykk for hans paranoia enn noen reell fare for å bli styrtet. Med andre ord er det ingen automatikk i at tabber i politikken reverseres av hensyn til den økonomiske veksten.
Dessverre må vi også i vår tid leve med faren for at en politikk som viser seg å være uklok, forfølges til sin ytterste konsekvens.
Hvilket får meg til å mimre om en forferdelig scene i en fantastisk film: Monthy Python and the Holy Grail feirer femti år i disse dager. Et jubileum som fortjener å feires.
Jeg er litt usikker på om denne scene er dannet nok til å være i min blogg, men den fungerer godt som skrekk og advarsel for de som ikke velger å snu i tide. Du er herved advart!
Kanskje hvis de overnevnte herrene velger å se på denne geniale film, vil de forstå hvor galt det kan gå hvis man fortsetter å forfølge en feilslått politikk.
Snur de nå, vil man kunne si at det bare var et kjøttsår de påførte en ellers så sunn verdensøkonomi. Snur de ikke, kan det derimot gå riktig så galt.