Det er noe uutgrunnelig med konjunkturarbeid. Uansett hvor mange timer du jobber, og hvor mye kløktige analyser du produserer, så vil verden alltid overraske. Spesielt i tider som nå hvor geopolitiske hensyn trumfer økonomiske avveininger.
Kanskje bør vi alle lære litt av Bismarck:
A statesman cannot create anything himself. He must wait and listen until he hears the steps of God sounding through events; then leap up and grasp the hem of his garment.
Alternativt kan en holde seg til tommelfingerregler av typen SSBs eldgamle konjunkturmodell.
Slik jeg lærte den i unge år, svinger næringslivets investeringer (og da spesielt i USA) med fem års sykler. Og riktignok, til tross for at børsene var rekordsterke og amerikanske bedriftsledere var høye på seg som aldri før ved juletider 2024, så ankom lavkonjunkturen til USA. Dette i form av en nedgang i næringslivets investeringer i 4. kvartal 2024.
På denne tid var også Kina og Europa slått ut av lavere vekst. BNP-veksten i Fastlands BNP i gamlelandet falt også overraskende mye dette kvartalet.
Så vi gikk inn tariffkrigene preget av det jeg vil kalle for en veldefinert lavkonjunktur. Det etter fem år med oppgangstider.
Børsene var litt merkelig priset ved inngangen til 2025, da vi priset det som naturlig nok var rekordhøy inntjening på børsene til heroisk høye PE-multipler. Normalt bør en jo prise inntjeningen på konjunkturtoppen langt lavere enn normalt.
Tariffkrigene kan sies å ha gjort slutt på denne villfarne verdsettingen av konjunkturavhengig inntjening. Effekten av tariffene ble så sterk, kanskje nettopp fordi konjunkturene var på vikende front da vi ble truffet av tiltakene fra USA 2. april.
Hvorvidt inntjeningen rammes, vil variere selskapene imellom. Noen selskaper vil se sin inntjening fortsette som før, mens andre rammes hardt, og i siste instans mister alt og går konkurs.
Det eneste vi kan være sikre på er at før eller siden så vil motvillige sentralbanker trå til for å berge markedene. Ikke fordi de er redde for børsfall. Gamle sentralbanksjefer vil si at det bor mye sunt i et aksjekrakk.
Men i siste instans må sentralbankene hindre kaos på børsene å ødelegge for sysselsetting og inflasjonsmål.
Det høres patetisk ut, men sentralbankene må redde verden fra overdreven spekulasjon, ved å oppmuntre til mer risikotaking.
Norge står sjeldent godt rustet til å takle brasene. Mye godt kan komme ut av denne krise hvis regjeringen og da spesielt statsministeren oppdager hvor enfoldig prosjektet med å ‘skape’ nye, subsidieavhengige eksportvirksomheter til stor kostnad for samfunnet, var, er, og for alltid vil forbli.
Vi kan kutte renter, droppe boliglånsforskrift og/eller gi store skatteletter hvis det skulle behøves. Vår spinnville kronekurs kan imidlertid gå alle veier og tvinge frem en respons. Norges Bank må være på alerten.
Selv vil jeg anbefale myndighetene å ikke gjøre noe som helst før påske, men å forberede seg grundig på alle konjunkturelle eventualiteter. Heri inkluderer jeg det at vi kan bli tvunget inn i EU.
Mer er det ikke å gjøre i et land hvor vi alle er forvirret.